Hebreerbrevet 4. kap.

Brevet til Hebreerne.

V. 7—10. Idag om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter. For hadde Josva ført dem til hvile, da hadde han ikke derefter talt om en annen dag. Altså står der en sabbatshelg tilbake for Guds folk. For den som er kommet inn til hans hvile, han har og fått hvile fra sine gjerninger, liksom Gud fra sine.

Josva fikk ikke ført folket til hvile. De kunde ha fått hvile fra sine ytre fiender, dersom de i ett og alt hadde gjort som Gud og Moses hadde befalt dem. Men vantroen grep dem også inne i landet, så de maktet ikke å beholde det herlige land, men blev bortført like til Babel.

Dog, hvile fra indre fiender, fra lysterne i kjødet, kunde de ved Josvas hjelp og Mose hjelp aldri komme til. Det var kun menneskesønnen Jesus Kristus, som blev åpenbart i kjød, som maktet å drive de indre fiender ut av hjerte og sinn. Her ser vi forskjellen på det jordiske israel og på det åndelige, på det jordiske Kanan og på det himmelske. Det åndelige israel beseirer litt efter litt fienden i sitt eget hjerte og sinn. Syndelegemet blir gjort til intet. Rom. 6, 6. Alt er mulig for den som tror. Det er ved tro mulig å komme inn til Guds folks sabbatshelg. I denne sabbatshelg kan også vi hvile fra våre gjerninger likesom Gud fra sine. Våre gjerninger som mennesker, skaffer oss idel uro og pine. Våre egne veier fører på avveier. Men, når vi får hvile fra våre gjerninger, slik at vi er under Åndens ledelse og drift, da ledes vi inn i de gjerninger som Gud har lagt ferdige, at vi skulde vandre i dem. For vi er hans verk, og de gjerninger vi skal vandre i, er også hans verk. Ef. 2, 10. Gud hvilte ikke før alt dette var bragt iorden. Kommer vi ved tro inn til denne Guds herlige sabbatshvile, da får vi i sannhet hvile ut fra alt vårt streb og all vår møie efter kjødet. Alle bekymringer er som blåst bort.

V. 11—13. La oss derfor gjøre oss umak for å komme inn til den hvile, forat ikke nogen skal falle efter samme eksempel på vantro. For Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noget tveegget sverd og trenger igjennem, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd. Og ingen skapning er usynlig for hans åsyn, men alt er nakent og bart for hans øine som vi har å gjøre med.

Når vi formanes til å gjøre oss umak for å komme inn til hvilen, da høres det ut som om vi atter skal gjøre våre egne gjerninger. Men det være langt fra. Vi skal gjøre oss umak med å komme inn i Guds gjerninger. Det er å gjøre sig umak med å komme inn til hvilen. For Guds ord, det ord vi skal gi rum, er levende og kraftig, tveegget og skarpt. Det trenger igjennem og kløver sjel og ånd. Fienden som forbinder sjel og ånd, blir ved dette sverd drept, så ånden blir fri og kan gjøres levende av den annen Adam. Således er det og skrevet: Det første menneske, Adam, blev til en levende sjel; den siste Adam er blitt til en levendegjørende Ånd. 1. kor. 15, 45.

Eller mener I at skriften taler fåfengt? Med nidkjærhet attrår han den ånd han lot bo i oss, men dess større er den nåde han gir. Jak. 4, 5.

Her kommer vi ved å tro på Guds Ord inn i et indre skille, som skiller sjel og ånd, frigjør ånden fra sjelen, som ligger i blodet. Ånden blir levendegjort, og sjelen (blodet) føres av ypperstepresten inn i helligdommen. Hebr. 13, 11 og 20.

Med nidkjærhet vil Gud ha tilbake den ånd (menneskeånd) han lot bo i oss. Derfor gir han dess større nåde. Åndens sverd dømmer hjertets tanker og råd. Derfor må vi alltid stille oss på hans side som fører sverdet, så vi kan bli spaltet og delt efter kjødet og bli fullkomne og hele som nye skapninger på opstandelsens grunn.

Ingen skapning er usynlig for hans åsyn, alt er nakent og bart for hans øine. Med ham har vi å gjøre. Det er han som fører sverdet. Herren vet å finne ofrene i vårt indre vesen, selv de mest skjulte.

Så arbeid, ikke bare som i mitt nærvær, men nu meget mere i mitt fravær, på eders frelse med frykt og beven; for Gud er den som virker i eder både å ville og å virke til hans velbehag. Fil. 2, 12—13.

Herav ser vi igjen, at vi skal arbeide på vår frelse på den måte, at vi med frykt og beven stiller oss under Guds virkninger til å ville og virke. At vi ikke igjen driver bort i våre egne døde og kjødelige gjerninger.

V. 14. Eftersom vi da har en stor yppersteprest, som er gått gjennem himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen.

Hvad vil det si, at vi har en stor yppersteprest som er gått gjennem himlene? Himlenes rike er innen i oss. Det består i rettferdighet, fred og glede i den Hellig-Ånd. Når Jesus er gått igjennem himlene, så vil det si, at han har tilveiebragt himlenes rike i legemet. For i det er alle visdommens og kunnskapens skatte skjult tilstede. Hele guddommens fylde tok legemlig bolig i ham. Det må være å komme gjennem himlene. Hver krok og krik i hele legemet er fylt med Guds fylde. For nu å få ført oss frem til den samme veldige frelse, så er Jesus Kristus blitt vår yppersteprest, gjennem kjødet, på den nye og levende vei. La oss da holde fast ved bekjennelsen om Jesus Kristus som yppersteprest, som talsmann, som den der uttar ofrene i vårt indre liv.

V. 15. For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd.

Det er godt å ha en forståelsesfull yppersteprest, en som er prøvd i alt i likhet med oss. Han led, idet han blev fristet. Han fornektet alltid sin egen vilje og innsatte Guds vilje istedet. Denne vilje er da vår helliggjørelse. Når han da blev prøvet i alle ting som oss, og han alltid gjorde Guds vilje og aldri sin egen, da er det klart at han aldri gjorde synd, og at han måtte lide i kjødet.

Det er denne lidelse som kalles Kristi lidelse, og det er samfundet med Kristus i denne lidelse som Skriften kaller Kristi lidelsessamfund. Fil. 3, 10. Det er i denne lidelse vi blir likedannet med Kristus i hans død. Men denne lidelse og død er lite kjent blandt de kristne, fordi den først blir forstått ved lydighet mot Ånden og ordet i kamp og seier over lysterne i kjødet. Her fremkommer kunnskapen om Kristus åpenbart i kjød, i sannhet en stor gudfryktighetens hemmelighet, som overfladiske kristne tror å gjøre både Gud og mennesker en velgjerning ved å få tråkket under fot. Dog, de skal selv komme under fot p. gr. av sin vantro.

Dette «dog uten synd» vil si uten misgjerning. Han bestod sin prøve uten å synde.

V. 16. La oss derfor trede frem med frimodighet for nådens trone, forat vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.

Her er nåden på sin plass: Nåde og hjelp i rette tid til å seire over synden. Det er der mening i. Men dette med «synd og nåde» blir jo bare til å styrke mennesket i synden, som man da aldri blir ferdig med. Derfor heter det: Og deres synder og deres overtredelser vil jeg ikke mere komme ihu. Men hvor det er forlatelse for dem, der trenges ikke mere noget offer for synd. Hebr. 10, 17—18.

De næste vers viser veien: Da vi altså brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennem forhenget, det er hans kjød, og da vi har en stor prest over Guds hus, så la oss trede frem med sanndru hjerte i troens fulle visshet, renset på hjertene fra en ond samvittighet, og tvettet på legemet med rent vann.

Dette blir å finne nåde til hjelp i rette tid. For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker, idet den optukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nuværende verden. Tit. 2, 11—12.

Den som stjal, han stjele ikke mer. Den hofferdige og verdsligsinnede omvende sig i sannhet. Til slik omvendelse skal han få nåde i sannhet. Men dersom man fremdeles stjeler, fremdeles er forfengelig og verdsligsinnet, da synder man på nåden, og menneskets gudsdyrkelse er forgjeves. Omvendelsen er falsk, man kan ikke trøste sig til: «Synd og nåde», fordi nåden blir ikke til hjelp i rette tid.