Høytidsoffer

Høitidsoffer.

Herren er Gud, og han lot det bli lyst for oss. Bind høitidsofferet med rep like inn til alterets horn! Salm. 118, 27.

Det var mange slags offer i den gamle pakt, og de vesentligste var syndoffer. Men de hadde også takkoffer. Det var tvungne offer, men også frivillige offer.

I den nye pakt er Jesus blitt vårt syndoffer — det Guds lam som bar all verdens synd. Ved ham kan vi få tilgivelse for vår synd og komme i forbindelse med Gud. Men Jesus taler om mere enn det; han taler om å følge ham efter. Da må også vi ofres. Vi må miste vårt liv for å finne det. Vi kjenner at skal vi få seier over synden, så må noe dø i oss. Jesus blir vår yppersteprest, og han uttar offer i oss, som må ofres om vi skal få seier over synden. Disse er tvungne offer, og hvis de ikke ofres, kan alle mennesker merke det. Men vi har også frivillige offer. Når Gud lar det bli lyst for oss — når han velsigner oss, blir vi takknemlige, og vi gir Gud løfter. Det er høitidsdag i vårt liv, og vårt hjerte blir villig til å ofre. Nu lyder formaningen: Bind høitidsofferet med rep like inn til alterets horn! Slike frivillige offer trenger man til å binde godt fast; for man har så lett for å glemme det man lover Gud. Man har så lett for å ta høitidsofferet tilbake, og mange er de som har gjort det. Da hadde det vært langt bedre at de aldri hadde lovet det. Gud hadde jo ikke forlangt noe; men fordi han velsignet dem, blev deres hjerter løste og takknemlige. De kjente det fullkomne, og de bragte sitt offer. Men så kom prøven, og de angret sig. Derfor gjelder det å binde høitidsofferet like inn til alterets horn — så godt fast at man ikke kan ta det tilbake.

Ananias og Saffira bragte et slikt høitidsoffer. De solgte sin eiendom for å gi pengene til apostlene. Ingen hadde forlangt det av dem; men de kjente at det var fullkomment. Det var et frivillig offer; men de bandt det ikke godt nok fast. Når de så skulde levere pengene, stakk de noget tilside, og de blev slått ned for alles øine. Ap. gj. 5, 1—10.

Demas hadde opgitt alt og fulgte Paulus. Det var nok et frivillig offer; men se, han bandt det ikke godt nok fast til alteret. Han tok offeret tilbake, idet han forlot Paulus fordi han fikk den nuværende verden kjær. 2. Tim. 4, 10. Han forlot nok ikke Gud slik at han ikke trodde mere på ham; men han syntes det blev noe trangt å være med Paulus. Han vilde nok gjøre sig mere tilgode av denne verden.

Slik er det mange som på sine høitidsdager ofrer takkoffer. De gir til Guds sak, de bestemmer sig for å hjelpe denne og hin, o. s. v., men de binder det ikke godt nok fast til alteret. De tar det tilbake; men hvis de ikke kan få gjort det, så husker de på hvad de har ofret. Offeret får ikke ligge på alteret til det blir fortæret. De regner med det de har gitt. De forteller det til andre for å få det igjen i form av ære. Slike mennesker går der brennemerket og slagne av Gud. Det var bedre at de aldri hadde bragt noe høitidsoffer.

Det er de frivillige offer som gjør oss til velsignelse for andre. Det er mange som sjelden eller aldri bringer noe frivillig offer, og de blir heller ikke til noen velsignelse. Derfor — når Gud lyser op for dig, og du kjenner det fullkomne, så spar ikke, men bring dine høitidsoffer og bind dem fast med rep like inn til alterets horn. La dem bli fortæret, så du aldri mere regner med dem. Da skal du bli til stor velsignelse for alle mennesker. 2. Kor. 8, 1—5.