Glem ikke levitten

Glem ikke leviten.

I loven er skrevet: «Du må ikke binde munnen på en okse som tresker.» 1. kor. 9, 9. Dog sier Paulus at Gud tenker på den som pløier og tresker, at han bør gjøre det i håp om å få sin del.

Hvordan står vår stilling til dette idag? Lar vi brødrene arbeide, bryte jordbunnen, rive ned og bygge op, gjøre forbønner og formane oss uten at de får sin del? Her gjelder det snarest mulig å våkne alle som én!

Det står enhver klart at når synden ikke hersker over oss, så er vi ikke under loven; for alle lovens krav blir opfylt i oss som ikke vandrer efter kjødet. Men det står også enhver klart at de fleste av oss har sovet til idag og sover fremdeles på dette punkt. Vi setter oss måskje fore i hjertet å gi, men ak, jeg har jo så lite o. s. v., og så fikk vantroen overhånd, og da er vi ifølge kjensgjerninger under loven.

Hvor meget skal til før vi forstår verdien av evangeliets utbredelse? La oss glemme oss selv og tro Ordet som sier: «Gi, så skal eder gives,» og salig blir den som gir fremfor den som mottar. Om dog våre øine måtte åpnes for denne velsignede kilde, da skulde der bli overflod i Guds forrådshus.

Hvem vil være salig — alle, hvem skal gi, ingen. Men den som tror Ordet, han gir, fordi lengselen efter å bli salig, ha fred og en god samvittighet, tvinger ham til å gi.

Hvem kan gi — alle. En salig enkes krukke blev jo aldri tom; vi trenger ikke til å sukke i vår fattigdom. 1. kong. 17, 16. Her gjelder troen.

«Ikke at jeg attrår gaven, men jeg attrår den frukt som blir rikelig til eders fordel; for min Gud skal efter sin rikdom fuldelig gi eder alt det I trenger i herlighet i Kristus Jesus.» Filp. 4, 16—19. Tror vi dette? Sender vi både en og to ganger alt det brødrene trenger til; for, sier Paulus: Når vi har sådd for eder de åndelige goder, er det da noget stort om vi høster eders timelige goder. 1. kor. 9, 11.

Derfor, den som vandrer helt efter Guds vilje i gudsfrykt med nøisomhet, med all gjeld betalt, kan i tillit til Gud uten frykt gi alt det han har satt sig fore i sitt hjerte, selv om det går ut over det han selv trenger til; for han skal av Gud — som jorden og dens fylde tilhører — få igjen alt hvad han trenger. Ja, megen hvile har den som holder fast ved det usynlige, han skal aldri beskjemmes.

Paulus sier i Filp. 4, 10: «Jeg har høilig gledet mig over at I omsider er kommet til krefter.» Han ønsket at de skulde være med til å tjene ham med det timelige, og han gledet sig da de blev duelige dertil.

Hvor må ikke vi skamme oss, dersom vi pleier vår egen kropp med det som brødrene trenger til. Når man da til og med hører talemåter som disse: «Ja, den broder lever mere nøisomt og tarvelig enn jeg gjør, men enhver har jo lov til å gjøre som han vil.»

Dog, enhver bør vite at en sådan skikk har vi ikke i Guds menighet; for når vi er i Kristi legeme, skal vi ikke byde våre lemmer frem til urettferdighetens tjeneste, og vi kan da meget mindre bruke vårt gods som vi vil, enten vi har lite eller overflod.

Hvor dyrebar og edel er dog den som har sinnelag til å være nøisom og avholdende i mat og klær for å hjelpe brødrene. Lykkelige og frigjorte er de, og visselig skal det gjengjeldes dem i de rettferdiges opstandelse. Ord. 11, 24—25. Matt. 19, 29.

O, hvor langt borte fra sann rettferdighet er ikke den som gjør som han vil, nyter livet, lever i luksus samt all slags forfengelighet. 1. Pet. 3, 3—4.

Måtte troen få virke at vi aldri mere drager omsorg for kjødet, men derimot gjør bruk av all den nåde Gud gir til å bli frelst fra alt det vi eier og er bundet til; for den som er lem på Kristi legeme, tilhører ikke sig selv. 1. kor. 3, 23. Når vi frem her, skal vi kjenne sann frigjørelse. For vi har intet å miste, intet å bli bekymret for, da enhver får det han trenger til, uten møie, uten slit, ja som i søvne. Salm. 127, 2.