Pinseilden

Pinseilden.

De som nu tok imot hans ord, blev døpt, og det blev på den dag lagt til omkring tre tusen sjeler. Og de holdt trolig fast ved apostlenes lære og ved samfundet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. Ap. gj. 2, 41—42.

Den første menighet søkte samdrektig hver dag templet. De stod samlet i én ånd mot all ondskapens åndehær. Det var den første kjærlighet som brant i deres hjerter. I århundreder hadde menneskene vært et rov for Satan, men for pinseilden måtte han vike.

Når man i urskogen skal verne sig mot rovdyrene, så tender man op ild. Rovdyrene ligger da på vakt i jungelen på passende avstand. Flammer ilden op, trekker de noen skritt tilbake. Avtar ildens flamme, så smyger de sig noen skritt frem, og slik nærmer de sig skritt for skritt efter som ilden avtar. De som da er lengst ute i periferien, blir først et bytte for rovdyrene. Slukner ilden helt, er alle sammen i dyrenes vold. — Slik blir det også med den levende Guds menighet.

I Ap. gj. 6, 1 står det at når disiplenes tall øket, gav de gresktalende jøder sig til å knurre mot hebreerne. Her ser vi hvor hurtig man kunde høre rovdyrenes knurr blandt de som var i periferien av den første menighet. I kap. 20, 28—29 sier Paulus: «Så gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellig-Ånd satte eder til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som han vant sig ved sitt eget blod! Jeg vet at efter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blandt eder, som ikke skåner hjorden.»

Paulus formaner her skarpt de eldste til å vokte hjorden for disse glupende ulver. Her kan ikke spares. Det er nemlig Guds hjord som står på spill, den hjord som Jesus vant sig ved sitt eget blod. Her må man elske Kristus mere enn disse. Joh. 21, 15—17.

Kjernetroppen i den første menighet var uovervinnelig for Satan; for der brant pinseilden i den enkelte like til deres dødsdag. — Også idag ligger rovdyrene på lur rundt den levende Guds menighet, og av og til kan man høre knurr og brøl ute i periferien. Men også idag er det en kjernetropp i hvis hjerter pinseilden brenner lystelig, og der har Satan ingen makt. Derfor må enhver skynde sig innover mot centrum, hvor ilden brenner mest.

Når korintierne hadde saker mot hverandre, så valgtes de mest kjødelige til dommere. I Hos. 5, 13. 15 står det: «Da Efra’im så sin sykdom og Juda sitt sår, da gikk Efra’im til Assur og sendte bud til kong Jareb; men han skal ikke kunne helbrede eder, og eders sår skal ikke bli lægt. Jeg vil gå min vei, jeg vil vende tilbake til mitt sted, inntil de erkjenner sig skyldige og søker mitt åsyn; i sin trengsel skal de lete efter mig.»

Lik korintierne og Efra’im er det også idag mange som går rundt i periferien for å søke trøst og få plaster på sine sår. Men det er dårskap å kaste bort sin kostbare tid med slikt. Trøst for såret «egenvilje» finnes ikke!! Herren har trukket sig tilbake fra slike, inntil de erkjenner sig skyldige og søker Guds åsyn. Det lønner sig alltid å gå den korteste vei og bli stående for Guds åsyn sammen med de mest gudfryktige. Det er yderst farlig å bevege sig i periferien. Ondskapen trenger sig alltid frem utenfra og innover, og det gode alltid innenfra og utover.

Sålenge apostlene stod i den første menighet, satte de en stopper for ondskapen. Men efter deres bortgang kom rovdyrene inn og fikk makten, og den katolske kirke blomstret op efter Satans snedige mønster.

Skal ilden brenne, må den alltid ha næring fra selvlivet. Pinseilden er derfor sluknet i deres hjerter hvor den stadig dypere erkjennelse av selvet mangler. De har kun minner om en herlig åndsdåp tilbake, og rovdyrene, om enn i fåreklær, herjer slike forsamlinger.

Pinseilden må brenne. Inderlige bønnemøter må til. All ondskap må stoppe ved oss. La oss vokte oss vel for brudd på samfundet med de hellige, for da er det ute med oss. Kun som lem på legemet, i inderlig samfund med de øvrige lemmer, kan vi vokse legemets vekst op til ham som er hodet. Kun i legemet er Kristi fylde. La oss være som kjernetroppen i den første menighet, der heller gikk på bålet enn å synde.