Evodia, Syntyke og Synzygus

Evodia, Syntyke og Synzygus.

Evodia og Syntyke var apostelen Paulus’ medarbeidere. Ja, de hadde kjempet med ham i evangeliet. Da Paulus var langt fra å ha det slik at han tok hvem som helst til medarbeidere, og da de dessuten ikke bare hadde vært medarbeidere på makelig vis, men hadde kjempet sammen med ham (og Paulus kalte nok ikke hvad som helst for å kjempe heller!), kan vi være forvisset om at disse to var utsøkt gudfryktige og helhjertede sjeler.

Og dog var disse hans to kjære medarbeidere nu kommet på kant med hverandre, og det i den uhyggelige grad at de ikke bare var av forskjellig mening (det er allikevel forholdsvis troskyldig), men de var til og med av forskjellig sinn. De hadde latt sig dåre av Satan, så deres forskjellige mening — om fremgangsmåten, eller hvad det nu var — hadde innvirket på deres sinn. De hadde m. a. o. ikke beholdt den åndelige balanse.

Det var, som det oftest er, ikke bare den ene av dem som hadde gått over streken, eller som det var vanskelig for. De blev begge formant til å ha det samme sinn. Det er ufullkomment å ha forskjellig mening om én og samme ting; men det er synd å ha imot hverandre p. gr. a. de forskjellige meninger. Dette siste behøver ikke å komme, selv om det første alltid var for hånden. Men det har usigelig lett for å komme. Og når det kommer, da er man falt i synd, i lovovertredelse, i overtredelse av de Åndens lover og bud som er skrevet i hjerte og sinn.

Man har da overtrådt kjærlighetens lov, den som er fullkommenhetens sambånd, overtrådt langmodighetens, fordragsomhetens, ydmykhetens og visdommens lover. Man har da ikke efterkommet den befaling: «Hold fred med hverandre!» — «Vær alle enige!» Således ligger det nær, også for Guds medarbeidere, å bli syndere, hvilket de jo absolutt ikke skulde være. Tvert imot skulde de jo lære andre, både ved eget eksempel og ved ord, å holde disse lover, istedenfor selv å bryte dem. Man glir gjerne inn i disse lovbrudd uten selv å være opmerksom på det. Nettop derfor har man så vanskelig for å erkjenne denne sin synd.

Hvor godt da når det finnes en Synzygus, en som både kan og vil komme Evodia og Syntyke til hjelp! Det er da bare om å gjøre at Evodia og Syntyke mottar hjelpen, at de ikke er selvrådige, og forherder sine hjerter så karet brister. Her nytter det ikke hverken å føle eller synes eller mene noe som helst. Man må stille sig ansikt til ansikt med Herrens og frelserens bud, 2. Pet. 3, 2, og erkjenne sitt lovbrudd: sin synd, og omvende sig fra det.

Evodia og Syntyke er begge part i saken, kan vi si, og er derfor dårlig skikket til å komme til det riktige resultat. De er inhabile. Derfor har de så meget mere stor grunn til å høre på Synzygus. Den vise lar sig gjerne si. Og hos ydmyke er det visdom. Det blir altså en prøve på ydmykhet.

Gid enhver Evodia og enhver Syntyke måtte bestå denne prøve!