Ved grensen til Kanaans land

Ved grensen til Kanaans land.

Da Israels barn var kommet inn i Kanaans land, ophørte mannaen, og de spiste av landets grøde. På denne dag blev skammen veltet av Israels barn og en helt ny tid begynte for dem.

Slik blir det også idag en helt ny tid med en ny kost for alle de som kommer ut av ørkenlivet og inn i Kristi legeme. Før har de bedt Gud om velsignelser midt i sin elendige stilling, og Gud har åndelig talt latt det regne med manna fra himmelen over dem. Nu derimot er mannaen ophørt og de blir henvist til å gjøre Guds vilje. Det hadde ikke nyttet for Israels barn igjen å begjære manna fra himmelen, om de hadde nektet å spise av landets grøde. Da hadde de visselig omkommet.

Slik blir det også idag. Fra det øieblikk Gud har oplyst mennesket om et seirende liv, så går det ikke an igjen å bli velsignet i den gamle tilstand i synd og nåde. Det er derfor ingen vei tilbake. — Men her ved grensen av landet eller porten til himlenes rike opstår det ofte hårde kamper og brytninger for den enkelte. Derfor sier også Jesus at man må stride for å komme inn. Her ved grensen møter djevler og mennesker op for å hindre en i å ta det velsignede land i besiddelse. Pastorer og religiøse partimakere av alle slags møter mannjevnt op hver gang en sannhetssøkende sjel vil passere grensen. De roper da i kor: villfarelse, og landets grøde d.v.s. å gjøre Guds vilje, kaller de trældom og giftig gress, som enhver vil gå tilgrunne av ved å spise av det. Har vært vidne til de underligste sener her ved grensen, og hvor enkelte religiøse ledere har blottet sin dårskap på en hårreisende måte.

Det mangler heller ikke på syner og drømmer i slike situasjoner. Men om det står en profet frem som har drømmer, og han varsler et tegn eller under, og det virkelig skjer, og den samme forkynner et budløst evangelium, da skal du ikke høre på denne profets ord, eller på ham som hadde drømmen; for Herren eders Gud vil bare prøve eder for å kjenne om I elsker Herren eders Gud av alt eders hjerte og av all eders sjel. 5. Mos. 13, 1—5.

Mange er det som her ved grensen blir hårdt prøvet om de har kjærlighet til sannheten. Først har de motstand fra sitt eget kjød, og så kan de ha motstand fra sin slekt, og fra venner i en religiøs forsamling, samt sterke advarsler fra en religiøs leder som de i alle deler har hatt blind tillit til. Det skal da noe til å bryte sig igjennem alt dette og gå i tro som Abraham inn i noe nytt og ukjent. Her trenges hjelp og veiledning med visdom og forståelse.

Foran sig har de Kanaans land som nok flyter med melk og honning, men som også er fullt av fiender. Bak sig har de en hel hop som lokker med den herlige frihet i ørkenen, hvor de kan sitte ned og spise og stå op for å leke. Om de blir bitt av slanger, så kan de se op til kobberslangen for å bli helbredet. De får manna fra himmelen og vann av klippen. Kamp kjenner de ikke til, da det ikke er noen fiender der. — Men Gud opholdt ikke Israels barn i ørkenen forat de skulde forbli der, men det var kun en gjennemgang til det forjettede land. De som ikke hadde tro til å gå inn der, når tiden kom, blev slått ned i ørkenen.

Slik kan også vi en tid bli holdt i varetekt under loven inntil troen kommer. Men efter den dagen at Gud har oplyst oss om veien og gitt oss av sin ånd, så kreves det også av oss at vi i denne ånd vandrer frem på veien. Ernæringen blir nu landets grøde, og velsignet blir man kun ved å gjøre Guds vilje. Mannaen er for alltid ophørt, og noen vei tilbake hvor man også kan få Guds velsignelse og hans velbehag, finnes ikke.

Predikanter som har advaret, har også med rette sagt at det er vanskelig å komme med blandt de vennene, men kommer man første med, så kommer de aldri bort derfra igjen. Dette viser sig også som regel å være tilfelle; for så lenge de er i ørkenen, så har de et annet sted å gå, og det er over grensen og inn i landet; men når de er kommet inn der, så har de ikke noe annet sted å gå enn videre frem i landet.

Grensen er Jordan, som betyr død. Et fullkomment skille fra verden og menneskene, og på den annen side en levende forbindelse med Kristus og alle de hellige.

Lykkelig er de som bryter sig igjennem alle hindringer og begynner å forlyste sig med landets kostelige grøde. Når de har fått smaken på den, så er det ingen annen kost som mer kan tilfredsstille dem. Ved denne vokser man hurtig frem til manns modenhet i Kristus og kan bedømme ethvert lærdomsvær.