Jobs bok 17. kap.

Jobs bok.

V. 1. Mitt liv blir uttømt og mine dager forkastet; intet annet er igjen for mig enn å gå ned i graven. (Eng. ov.)

Selvlivet som stadig utskilles fra ånden, merker at det tømmes ut og efterhvert går tilgrunne. Sjelen kjenner at den kommer i en klemstilling, og at det bare er én vei for den, nemlig å dø.

Job uttrykker sig på mange måter om den samme ting. Det underlige og rosverdige er at tross hans venners anklager og ironi, forandrer han ikke et øieblikk sin tale; men alt går ut på ett og det samme.

V. 2. Jeg har ikke syndet, og dog ser ikke mitt øie annet enn elendighet.

Ennskjønt jeg ikke i min bevissthet vet om nogen synd, kan jeg dog ikke undlate å ha blikket skarpt rettet mot mig selv, hvilket gjør at jeg ser syndens opkom, og kjenner bitterheten derav. Gud alene må åpenbare denne tilstand for sjelen; for det er likesom en dobbelt stilling, for det ene å vite med sig selv at en ikke synder, og dog se sig selv gjennemtrengt av synd.

V. 3. (Eng. ov.) Befri mig, Herre, og motta mig i dig selv. Derefter kan den hånd som du tillater det, reise sig mot mig til strid.

Dette høres underlig ut, men er dog det sikreste bevis på Jobs tillit. Han forsikrer at når selvlivet er på korset og ånden blir i Gud, har han intet å frykte. Han trosser da de verste fiender. Hvad har en sådan sjel å frykte, når han er skjult med Kristus i Gud, og krigen er Herrens? Slagene treffer ikke, og luften som den innånder, forpestes ikke av kanonaden. Intet kan skade den sjel som dør hver dag med Kristus. Rom. 8, 35 o.s.v.

V. 6, 7, 8. Man har stillet mig op som et ordsprog for folk, og jeg er en man spytter i ansiktet. Mitt øie er sløvt av gremmelse, og mine lemmer er som en skygge alle tilhope. Rettskafne forferdes over dette og den skyldfrie harmes over den vanhellige.

Slike sjele er alltid gjenstand for samtale og latter. Alle har forskjellige meninger om dem; men de er alle enige om å fordømme dem. Disse tungens svøpeslag sammen med all annen forfølgelse og dertil den indre elendighet bringer dem megen lidelse og gjør at de ofte kjenner en viss sammenblanding, før de kommer til klarhet angående deres indre stilling. Hvad som sies utenfra, opvekker ondskapen innvendig. Disse to onder i forening er det som fortærer sjelen (selvlivet). De pene pyntelige kristne kan ikke fatte en sådan stilling.

V. 9. Den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.

Jo hårdere jeg blir bedømt og ringeaktet, fortsatte Job, jo mere vanære og skjendsel hviler der over denne dødens vei, som jeg vandrer på. Derfor vil den rettferdige desto mer klynge sig til sin rettferdighet og holde fast på sin ære og vandre på sin egen vei. Han holder fast på den i tro, og mener at jeg går fortapt ved min tro. Den da, hvis gjerninger er store og tilsynelatende gode, vil befeste sig og styrke sig i sin stilling, idet han med forakt ser på min fornedrelse.

V. 10. Men I, kom kun igjen alle tilhope! Jeg finner dog ingen vis iblandt eder.

Job ansees for å være en forbryter, og de andre for å være rettferdige, og dog innbyr han dem til å omvende sig og komme inn i den stilling han er i. Hvis han hadde vært stor og ansett, kunde det latt sig høre, og mange hadde da fulgt ham. Men slik som han var, en mann forlatt av alle, full av piner, dekket av forakt; hvem vil vel følge ham? Job sier at han finner ikke en vis iblandt dem, og dog tror alle de andre at de har visdommen og at Job er en dåre. Det er en dum måte å se tingene på dette: å tro at en selv er vis og ringeakte andre, d. v. s. i sitt hjerte å sette de andre på et lavere trin enn de selv mener sig å være. Es. 5, 21.

Alle, som ikke overgir sig helt til Guds ledelse og hører alt fra hans munn, er dårer, selv om de mener sig å være vise. Den som i alt lar sig lede av Guds ånd, er den viseste av alle.

V. 11, 12. Mine dager er gagne forbi og tankene som plaget mig, er forsvunnet. Natten er forandret til dag, og efter mørke skal jeg se lyset.

Job ser i ånden hen imot slutten av sin lidelse. I fryd over hvad denne trengsel får virke av godhet i hans indre, utbryter han: Mitt eget livs dager er runnet hen og dermed er jeg også befridd fra alle de tanker som sønderrev mitt hjerte. Jeg er fri fra alle de tilbakevendinger til mine egne tanker, som bragte mig både åndelige og legemlige lidelser. Man har fullkommen hvile midt i alle vanskeligheter, når bare tanken på disse ophører. For da blir den mørke trengselens natt forvandlet til høilys dag i fred, lys og sannhet. Sjelen er bragt inn i en stilling hvor den nøkternt kan skjelne mellem godt og ondt. Ellers er den forvirret og kaller det gode ondt og det onde godt. Es. 5, 20. Skulde der atter bli mørke, eftersom sjelen gradvis går inn i det nye liv, så er den befestet i det håp at efter mørke kommer lys.

V. 13, 14. Jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørke mitt leie, roper til graven: Du er min far, til ormen: Du er min mor og min søster.

Job taler her om ilden eller det mystiske dødsrike, som de trofaste sjele føres inn i for å lutres. De sjele som Gud får ført dit, vil forstå hvad Job mener her. Han er fortrolig med ild, dom, nedbrytelse og helvedes kvaler, så han endog kaller det sitt hjem. Når en reder sin seng i mørket, så vil det si at en er fortrolig med det, en hviler der, og overlater sig til Guds vilje. Kun det er hvile for den gudfryktige.

Guds vilje, som er Gud selv, tilfredsstiller en sjel når den er i helvete og gjør det til himmel for den. Lidelser kommer av at man ikke er ett med Guds vilje. Man er ikke tilfreds med hvad man har, men ønsker sig det man ikke har. Den som er fornøiet hvordan han har det, han er alltid full av fred.

Eftersom denne forvandling til det guddommelige finner sted i en sjel, kan en si til fordervelsen innen i sig: Du er min far; for nettop ut fra disse ruiner vokser det nye livet frem.

Job sier også til ormen som gnager og fortærer på mange forskjellige måter: Du er min mor; for du virker for mig et nytt liv, idet du fortærer den gamle Adam, som bringer mig så megen smerte. Du er min søster, min trofaste medhjelp. Jeg gir dig næring, og du gir mig næring. Vi passer nøiaktig sammen.