Herren har vært oss en bolig fra slekt til slekt

Herren har vært oss en bolig fra slekt til slekt.

Dette kunde Moses si. Han hadde hørt om Guds frelsende arm og omsorg helt fra Abraham av. Hvorledes Gud hadde hjulpet fra slekt til slekt, og selv så han Guds fortsettende vern om sitt folk. Det var en veldig arv å få. Israel satte op mange minnestener som skulde være til et vidne for efterslekten om Guds trofasthet. Dette blev dem en stor hjelp ned igjennem tiden. Når de kom i nød, så visste de hvor de kunde få hjelp.

Slik vil Gud være for oss alle; men hvor få slekter det er som har det slik. De fleste foreldre har ikke annet enn sine skuffelser å fortelle sine barn. Alt hvad deres forfedre har fortalt dem, og alt hvad de selv husker, er et håpløst strev og mas med planer som har endt i grus. Livet har vært fra slekt til slekt som et lotterispill — hell og uhell. Alt uten forståelse og noe tilfluktsted. Dette blir en masse barn overlevert til. Når de ser inn i fremtiden, er det som å se inn i tykk tåke uten et eneste holdepunkt eller en rettesnor for sitt liv. Deres arv er kun en begjærlig ånd som gjør dem misfornøide med alt.

Israel hadde det på en helt annen måte. De hadde fått Guds lover å bygge sitt liv på og oplære sine barn i. Når det gikk dem ille, var det ikke bare et uhell; men de forstod at det kom av ulydighet, og de visste utvei fra det. De fektet ikke i været, for Gud var deres tilflukt. Slik kunde de sitte og fortelle sine barn hvor forunderlig Gud hadde hjulpet. Men ikke bare det, de hadde også en stor glede å se hen til. Abraham satt i sitt telt og talte med Isak og Jakob om den stad som har de faste grunnvolle, og som Gud er byggmester og skaper til. Det var ikke bare dette forgjengelige de skulde mettes med, men de levet for det uforgjengelige. Israels barn fikk i arv en troens ånd, som løste dem fra alle bekymringer og gav dem lovsang istedenfor jammer.

Nu lever vi i den tid da staden med de faste grunnvolle blir bygget av Gud. Det er det nye Jerusalem som skal komme ned fra himmelen, smykket som en brud for sin brudgom. Åp. 21, 9—11. Det står om den at den hadde Guds herlighet. Likesom de i den gamle pakt fikk del i en jordisk herlighet, og seiret over fiender som bestod av folkeslag, så skal vi få Guds herlighet og seire over synden og Satan i alle skikkelser. Her får vi likesom det gamle Israel se Guds frelses arm. Denne herlighet og disse seire vinnes ikke uten at vi vet om det. Vi får også rikelig anledning til å reise minnestener om Guds underbare inngripen og forvandlende kraft. Likesom det gamle Israel hadde Guds lover skrevet på stentavler og skulde rette sig efter dem, så har vi fått hans lover i vårt hjerte og sinn. Dersom vi holder dem nøie, blir vi i sannhet lys og salt i verden. Stadens lys var som krystallklar jaspis. Det er det som må frem i vårt liv. Men her er nok synden i kjødet for de flestes vedkommende så virksom at de bud Gud skriver i hjertet, ikke kommer frem så krystallklare. Kjødet kvier sig, tar hensyn og slår av, og budene blir så opblandet med den menneskelige forstand at man blir lik verden. 1. Tim. 6, 14. Slike mennesker vet nok at Gud er til, men de kan ikke være hans navn til pris. De har ikke noget bevis i sitt liv å fremføre for menneskene. Derfor sier de også så gjerne: «Se ikke på mig, men se på Jesus.» Paulus derimot hadde fått miskunn for at Jesus Kristus på ham først kunde vise hele sin langmodighet, til et forbillede for dem som skulde tro på ham til evig liv. 1. Tim. 1, 16. Derfor formante også Paulus til å gi akt på ham og de som vandret således som han vandret. I deres vandel kunde man se Guds herlighet. De var et eksempel på Guds omskapende makt. Slike mennesker blir som Sions berg. De anfektes ikke om de beskyldes for falsk lære, for de kjenner det ord som er mektig til å frelse deres sjele. Jak. 1, 21. De frykter ikke om denne verdens vise reiser sig, for de vet at deres visdom er dårskap for Gud. 1. Kor. 3, 19. De blir ikke urolige om mengden slår sig sammen om dem, for de har frelse som mur, og lovsang er deres porte. Es. 60, 18. De vet at som Gud har hjulpet før, så hjelper han nu. De vet at det er intet nytt at de troløse står de trofaste efter livet. De kan hvile, for de vet av erfaring at enhver tunge som reiser sig mot dem, skal bli domfelt. Deres porte er lovsanger. Annet hører man ikke fra deres munn. Gud har været dem en bolig fra slekt til slekt. Å hvor stort det er å ha slike åndelige fedre. Hvor velsignet det er for de unge å ha slike eldste som kan si: «Gi akt på mig. Se hvad Gud har gjort i mitt liv. Hvor mektig hans ord er til å frelse en fortapt synder, ja, den største. Følg mig, som jeg har fulgt Kristus.»

Ja, salige er de som treffer på slike veiledere. De behøver ikke vandre i det uvisse eller fekte i været, men de får en klar rettesnor i sitt liv, og fred og miskunn skal være over dem. Fil. 4, 9.