Hebreerbrevet 2. kap.

Brevet til Hebreerne.

Vers 11. For både den som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én; derfor skammer han sig ikke ved å kalle dem brødre.

Gud har lagt det hele lavt an, forat vi skulde være istand til å gripe det evige liv. Sin egen Sønn, Jesus Kristus, har han gitt oss som en broder blandt brødre, og han har gjort ham til en annen Adam, til en levendegjørende Ånd. Vi er alle av en og samme Fader, hvis kjærlighet gjennemtrenger oss alle og drager alle til sig. Jesus kunngjorde Faderen for sine disipler, og det samme gjør han nu som Mellemmann. Vi står på forskjellige trin, derfor er Mellemmannen ikke bare for én; men Gud er én. Han når oss alle gjennem Mellemmannen. Han kommuniserer med oss alle ved Sønnen.

V. 14—15. Eftersom da barnene har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri, forat han ved døden kunde gjøre den til intet som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for døden var i trældom all sin livstid.

Dersom Jesus ikke hadde fått del i kjød og blod, hadde han ikke kunnet hjelpe oss som har del i det. Men nu fikk han del i kjød og blod, og ved døden fikk han knust Satanas, som hadde sitt velde i kjødet efter syndefallet. De fleste mennesker befinner sig fremdeles i døden, fordi de ikke tror. Derfor er djevelens makt i dem fremdeles rådende. Nu har vi en hel del kristne som tror det er en formastelig tale dette, at Jesus fikk del i kjød og blod som oss. De mener han hadde kjød og blod som Adam før fallet. Men hvad kunde det hjelpe oss, som trenger frelse efter fallet? Det var vel heller ikke nogen før fallet som av frykt for døden var i trældom all sin livstid, så de nu ved Jesu åpenbarelse i kjød trengte til utløsning? Alt som ikke er guddommelig åpenbarelse, slår sin egen herre på halsen. For Skrifterne er ikke gitt til egen tydning, da de hellige Guds menn talte drevet av den Hellig-Ånd. Men Åndens åpenbarelse gis enhver til det som er gagnlig. Når et menneske lever i bevisste synder, så er det jo unødvendig for ham å få klarhet i Kristus åpenbart i kjød. Han klarer sig lenge med «Synd og nåde,» som vi har hørt så uendelig meget om, og som aldri fører frem til et seirende liv.

Den som ved livets Ånds lov skal seire over syndens og dødens lov, må nødvendigvis ha lys over Kristus åpenbart i kjød, og at Gud i hans kjød fordømte synden og at Jesus døde fra den, for å utfri alle dem som befant sig i trældom all sin livstid. Rom. 8, 1—3.

V. 16. For engler tar han sig jo ikke av, men Abrahams ætt tar han sig av.

Abraham levet mange hundre år efter fallet. Det var hans ætt han tok sig av. Det var ikke englenatur han iførte sig, ei heller Adams før fallet. Abraham var en gudfryktig mann i syndig kjød, og han ventet på utløsning ved den stad som Gud er byggmester og forarbeider for. Mennesker som har dette sinnelag — tross sitt syndige kjød — de er i sannhet Abrahams ætt. Ingen annen får åpenbarelser om den store gudfryktighetens hemmelighet «Kristus åpenbart i kjød.» 1. Tim. 3, 16. At det er en gudfryktighetens hemmelighet, sier oss tydelig at denne hemmelighet gis kun til gudfryktige mennesker. De har bruk for det. Her hjelper ikke teologiske studier. Det viser sig nemlig at mennesker med all sin teori i nytestamentet er helt utenfor og langt borte fra Kristi hemmeligheter, mens ulærde mennesker med letthet fatter Åndens undervisning. Hvorav kommer nu det??? Hvor høit raker ikke det åndelige presteskap over det jordiske!

V. 17. Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, forat han kunde bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder.

Det var her på jorden i kjød og blod at Jesus fikk sin yppersteprestelige utdannelse. Det var her han hadde en egenvilje å beseire, Joh. 6, 38. Det var på jorden han led døden efter kjødet, han led når han blev fristet. Det var for å komme oss til hjelp, når vi fristes. For han har selv gått foran gjennem kjødet og kan derfor gi nåde til hjelp i rette tid.

V. 18. For derved at han selv har lidt og har været fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.

Er det vanskelig å forstå? Nei, det er ganske enkelt. Men det må forståes ved tro, for vantroen forstår sig ikke på noget.

Han har selv lidt og været fristet som oss, derfor er han en trofast yppersteprest og kan ha medynk med oss. En mann som aldri selv har været prøvet i noget, kan ikke komme nogen til hjelp i prøvelser. Om Jesus hadde været som Adam før fallet, da var han ikke prøvet som oss. Men Skriften sier ikke så. Den sier: Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik. Det er Guds Ord vi har å rette oss efter og ikke menneskelige eventyr. Tro er en sikker forvissning om ting som ikke sees, og ved tro forstår vi.

Men vantroen har også sin forståelse: På Jesu tid var fariseerne og de skriftlærde rasende når Jesus sa om sig selv at han var «Guds Sønn». Idag blir man det samme når vi sier han er «Menneskesønn». Men troen vet vei både fordum og nu. Og mot denne tro roper hopen alltid: korsfest, korsfest! Dette er just skille mellem vantro og tro. Og av hvem blev hopen opegget mot Kristus, da han levet? Mon ikke av de skriftlærde og fariseerne. Det er intet nytt under solen, det samme skjer idag. Folkets synder er prestenes levebrød. Men i 1. Johs., 3, 8 heter det: Den som gjør synd, er av djevelen; for djevelen synder fra begynnelsen. Dertil er Guds Sønn åpenbart, at han skal gjøre ende på djevelens gjerninger. Og det blir ende på djevelens gjerninger, når vi gjør som Guds Ord sier: Daglig tar korset op.