Iakttatt og lagt meg på hjertet - Skjulte Skatter - juli 1937

Iakttatt, og lagt mig på hjertet.

1. At selv de beste sover, og at det ikke er nogen ende på all den opvekkelse som trenges.

2. At Gud i sin tid gir de opriktige rikelig nåde.

3. At enhet er et uvurdelig gode.

4. At gammel kjærlighet ikke har lett for å ruste.

5. At man omsider må tilbake til det man har forsøkt å komme forbi.

6. At det er yderst få som tar Guds ord alvorlig.

7. At det å skille sig ut, som Guds ord sier, er noe av det mest lønnsomme et menneske kan gjøre.

8. At krake søker make.

9. At likesom en upåaktet flis i legemet omsider kan avstedkomme en veldig verk, således kan en upåaktet synd omsider volde et menneskes ødeleggelse.

10. At man forøker de trofastes tall ved å vedkjenne sig ferrest mulig.

11. At likesom det finnes drikkebrødre i verden, således finnes det blandt Guds folk furtebrødre, baktalesøstre m. m.

12. At det å seire er et veldig enten — eller.

13. At mennesket, når det skal skjule sin dårlighet, ligner en hare som skjuler hodet under lyngen, mens hele kroppen er synlig.

14. At den grumme avind kan gi sig utslag endog på et langt fremskredent stadium i kristenlivet.

15. At det dessverre brister for de fleste når situasjonen blir ekstra pinlig.

16. At hvad den ene tar skade på sin sjel av, det går den annen uskadt igjennem, kjemisk fri for påvirkning.

17. At straffen for ulydighet er en temmelig avlang pine.

18. At Guds folk — foruten de nødvendige, Kristi lidelser — ved mangel på gudsfrykt påtar sig mange unødvendige, selvforskyldte lidelser.

19. At mennesket i den grad kan være «besatt av sig selv,» at det til og med gir sine fjaskoer utseende av å være edle handlinger eller heltegjerninger.

20. At det opstår en kolossal sorg og lidelse når man har for hånden all den hjelp sjelen trenger, uten å kunne få hjulpet den det aller ringeste p. gr. a. manglende mottagelighet.

21. At man ved opviglerier blir satt tilbake på rendebanen et stykke som tilsvarer opvigleriets art, størrelse og omfang.

22. At man ved trofast hengivelse kan gjøre godt igjen hvad man har gjort ille, på en tid som i korthet tilsvarer fullkommenheten i den trofaste hengivelse.

23. At enkelte går fattige omkring og så å si snubler i tilgjengelige rikdommer, uten å få fatt i dem.

24. At man ved Guds nåde og langmodighet kan få Guds velsignelser over sig og sitt hus igjen, efter å ha hatt det ondt i lengere tid.

25. At man, når man ikke har benyttet anledningen til å ta tilstrekkelig lærdom av en katastrofe, av den trofaste Gud blir stedt i flere katastrofer.

26. At menneskene ved å bortforklare noe av sannheten derved bortforklarer noe av sin lykke.

27. At Gud har vidunderlig mange og allsidige midler og redskaper til vår dannelse, og at han bruker dem trofast.

28. At mennesket, ved å nøle med å rette sig efter Guds ord, uthaler sine piner og plager, og forhaler tidspunktene for øket lykke.

29. At det å hengi sig til å gjøre det beste man kan, selv om det er mangelfullt, er bedre enn å sitte på enden og kritisere alle dem som gjør sitt beste.

30. At æresyke er en meget slem syke.

31. At havesyke florerer kraftig fordi den er så lite kjent.

32. At det går an å holde en høitidelig tale som noget som man er hundre tusen mil langt borte fra.

33. At den som ikke vil høre, får føle.

34. At det å komme ut av gamle vaner, er som å få en vogn ut av ½ m. dypt hjulspor.

35. At religiøs frekkhet kan anta ufattelige dimensjoner.

36. At menneskene undskylder sig til evig skade for sig selv.

37. At man kan falle i uhyggelige snarer ved å dømme ifølge mistanke.

38. At de fleste er sene til å gripe Guds gaver, og snare til å slippe dem igjen. At det kan være livet om å gjøre å gripe dem, men ikke noget om å gjøre å benytte dem.

39. At man er så vant til det onde at man forsynder sig mot den gode, ved uten videre å gå ut fra at det naturligvis er likedan med ham som det pleier å være med folk i angjeldende situasjoner. Man kommer ikke engang på at det er mulighet for noe annet.

40. At gammel surdeig ikke er å spøke med.

41. At enhver leder har et kolossalt ansvar, som det er vanskelig for ham å ha fullt ut for øiet.

42. At vi har godt av hyppig å være litt i ensomhet.

43. At som mesteren er, så blir hans svender.

44. At det går an å fortape sig i bagateller, idet man taper det vesentligste av syne.

45. At dømmesyke er den sikreste og snareste vei til helvede.

46. At man er fraværende når man nettop burde ha vært tilstede, mens det hender at man er tilstede når det slett ikke var nødvendig.

47. At alle har usigelig lett for å slappe av.

48. At ikke så få er på vei dit hvor der er tenners gnidsel, sigende «jeg har rett, jeg har rett.» Hvorfor? Fordi de var så optatt med sin «rett» at de glemte å elske. —

49. At man ikke er så verst så lenge man er på knærne; men verre er det når man får reist sig op igjen.

50. At regnskapsbøker ikke forteller så lite om hvorledes det står til med folk.

51. At man lettere henfaller til teoretiske utredninger enn til opofrelse for sjelenes frelse.

52. At det kan være adskillig bærme i en bra nybegynner.

53. At kjøpmennene sitter inne med adskillig kunnskap om hvorledes det står til med de kristne hvad gudsfrykt med nøisomhet angår.

54. At man kan kaste bort tid og krefter, og lide evige tap, ved å holde på med det jordiske istedenfor med det åndelige.

55. At man i den grad glemmer sig bort, at man gir sig til å klandre sin næste istedenfor å hjelpe ham.

56. At pengene hos de fleste sitter fastere enn de selv vet om.

57. At det meste av Guds ord «går over hodet på» de fleste troende.

58. At man bør betenke at det er få — yderst få — som kan utrette noget på det åndelige område, mens der er overflod av arbeidskraft på det timelige område.

59. Hvis man ikke stadig holder sig nær til Gud, faller man lett tilbake i de gamle folder igjen.

60. At fruktene av trofast arbeid omsider viser sig like så mangfoldige og velsignede som ventetiden har vært lang.

61. At det fremfor alt gjelder å holde ut.

62. At man ikke behøver å ha det så travelt med å plasere menneskene; da blir det ofte feil. Men Gud selv plaserer dem efter hvert på en prikk der hvor de passer best, der hvor de i sannhet hører hjemme.

63. At de fleste døende ønsker å leve lenger, mens Gud allikevel tar dem bort. Herav kan man få en kraftig påminnelse om den himmelvide forskjell på å ha et fromt ønske, og på å få det gjennemført. Hvorfor tar Gud dem bort? Fordi han ser at de ikke vilde ha fått gjennemført sine ønsker om å gjøre det bedre.

64. At et menneskes stivsinn kan øde flere år av dets kortvarige livstid.

65. At de fleste piker gjennemstinger sig selv med mange unødige piner, fordi de ikke helt og holdent overlater til Gud å ordne med deres mulige ekteskap.

66. At man i det naturlige pleier å holde sig til sin egen medisinflaske, mens man i det åndelige svært ofte er mest interessert i andres medisinflasker.

67. At den ydmyke har alle mulige fordeler.

68. At barn, som har gudfryktige foreldre, har ekstra god anledning til å nå langt, om de bare er så forstandige at de benytter sig av den lette adgang som de har til å tilegne sig alt det deres foreldre har tilkjempet sig.

69. At buen brister når man spenner den for hårdt.

70. At nidkjærhet med skjønnsomhet er en god nr. 1. At man ved nidkjærhet uten skjønnsomhet gjør mange dumheter og galskaper, som man nok får svi for; men at dette allikevel er bedre enn lunkenhet og slapphet, som er aller siste sort. —

Elias Aslaksen.