Døden forliker

Døden forliker.

For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet, idet han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter, forat han ved sig selv kunde skape de to til ett nytt menneske, idet han gjorde fred, og forlike dem begge i ett legeme med Gud ved korset, idet han på dette drepte fiendskapet. Og han kom og forkynte fred for eder som var langt borte, og fred for dem som var nær ved; for ved ham har vi begge adgang til Faderen i én Ånd. Ef. 2, 14—18. I verden er det også slik at døden forliker. Morderen og den myrdede ligger der stille, de er døde begge to. Det er intet fiendskap lenger. De kunde for den saks skyld ligge i samme grav. På slagmarken likedan: Der kjemper mann mot mann, de faller side om side, blir begravet i samme grav, venn og fiende. Døden har forenet dem fullstendig. Fiendskapet er ophørt. Det er fred mellem dem. Verden har forkastet Jesus Kristus, derfor all denne ufred og uro og engstelse overalt. Alle skjelver, og overalt er forholdene utrygge. Ingen vet hvad morgendagen bringer. Selv de kristne er opdelt i hundrevis av sekter og partier. Alle trekker sin vei. Fiendskapet florerer. Jesus som forliker både for de som er langt borte og de som er nær ved, er forkastet. Hver flokk gjør ham til sin forliker, innsnevret — lik sig selv. — Dog kunde det vært fred på den ganske jord idag, akkurat som englene sang hin gang for hyrderne ved Betlehem. Da kom Jesus og iførte sig det kjød hvori fiendskapet har tatt sitt sete. Det var for syndens skyld han kom, og det var synden i kjødet han fordømte. Rom. 8, 3. Og derved gjorde han de to til ett, jøder og hedninger. Noen flere er ikke å gjøre til ett, for en av de sorter hører vi alle til. Og han som var så mektig at han gjorde jøder og hedninger til ett, de som det var så stort skille mellem, skulde vel også makte å gjøre bare hedninger til ett!! Han skal også gjøre alle til ett med sig selv og med hverandre, så mange som vil. Og de som ikke vil, skal han gjøre til en skammel under sine føtter, der blir de ett. Han nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet. Dette satt i det kjød han iførte sig, ditt og mitt kjød. Han kunde ikke rive ned gjerdets skillevegg, fiendskapet, i et kjød hvori det ikke var. Men eftersom fiendskapet mot Gud, synden, Guds fiende, tar sitt sete i hvert menneskes kjød, måtte han iføre sig dette. Derfor var det ved sitt kjød han avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Disse bud og forskrifter var maktesløse nettop ved synden i kjødet; men ved at han nedrev gjerdets skillevegg, tilintetgjorde fiendskapet, fordømte synden, fikk budene igjen sin makt og kraft, da det jo nettop er synden i kjødet som gjør budet kraftesløst. Her opfylte han loven. Matt. 5, 17—19 og 22, 36—40.

Så kunde han da derved skape de to til ett nytt menneske. Dette er det nye menneske som er skapt efter Gud i sannhetens rettferdighet og hellighet. Ef. 4, 24. Dette er hans legeme som er fylt av ham som fyller alt i alle. Ef. 1, 23. Her fikk han gjort fred, idet fienden, synden, som er lik i begge, blev overmannet. Han dødet og drepte synden, den som gjorde ufred mellem jøder og hedninger. Disse har jo det samme kjød. For ett er menneskets kjød. 1. Kor. 15, 36. Derfor kan han forkynne fred for dem begge, og gi dem begge adgang til Faderen i én Ånd. Nu kan han forlike dem begge i ett legeme med Gud ved korset, idet han på dette drepte fiendskapet. Jesus talte om korset som et effektivt middel mot synden, lenge før han vandret til Golgata. Ingen kan være hans disippel uten at den selvsamme død er virksom i hans kjød. For hersker fiendskapet i oss, er vi ikke lenger under nåden men under lovens forbannelse. Vi kan i sannhet ikke ha noe samfund med Jesus i hans ånd, eller være gjort til ett i hans legeme, uten først og fremst å ha samfund i hans død over synden i oss. For dersom fiendskapet i oss ikke blir dødet og drept, vil det jo leve og herske og umuliggjøre forbindelsen med ham, hvis misjon ene og alene var å fordømme synden. Det er jo fullt op av dem som taler om kjærligheten og om nåden, og lovpriser Jesus for hans godhet; men ved minste anledning bruser fiendskapet frem i all sin velde. Det er lett å skjønne at de ingen forbindelse har med Jesus i hans død. — —

Det er et troverdig ord; for er vi død med ham, skal vi og leve med ham. 2. Tim. 2, 11. — Men er vi død med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham. Rom. 6, 8. Du dåre! det du sår, blir ikke levendegjort uten det dør. 1. Kor. 15, 36. Den enfoldige som vil fred, forstår dette. For det er så liketil at et barn forstår det. Det er skjult for de vise og forstandige, og åpenbart for de umyndige. Ja slik var det velbehagelig for vår himmelske far å gjøre det. Så lærer da skriften med tydelighet at kun døden forliker. Men også fra det praktiske liv har vi denne lærdom. Og all teori som ikke viser sin effektivitet i praksis, er verdiløs. Eller med bibelens egne ord: Av deres frukter skal I kjenne dem o.s.v. Matt. 7, 16—20. Målet er å bli gode, og det blir vi først når døden over synden fullbyrdes i vårt liv.