Synkende hender

«Synkende hender.»

Men nogen tid derefter sa Paulus til Barnabas: La oss vende tilbake og se til brødrene i enhver by hvor vi forkynte Herrens ord, hvorledes de har det! Ap. gj. 15, 36.

Gud arbeider i disse dager kraftig for å danne sig et hellig folk, et hellig Jerusalem. Herrens ord blir forkynt og hungrige sjele fryder sig i dette ord som kan frelse og opreise. Alt er blitt til ved Guds ord, derfor kan alle løses ved ordet, og det er en veldig gjerning dette ord kan gjøre. Det nedbryter og ødelegger en efter kjødet, men det opreiser og opbygger efter ånden. Et naturlig menneske tar ikke imot det som hører Guds ånd til, for det er ham en dårskap. 1. Kor. 2, 14. Derfor må vi alle nedbrytes efter kjødet. Ikke alle forstår ordets arbeide i sitt hjerte, og Satan kan fortelle at det nytter nok ikke for dig, dette liv er ikke for sådanne som har det slik som du har det. Så blir en motløs og lar sine hender synke. Jesus sa til Peter: «Kom!» og han gikk. Men da han så det hårde vær, blev han redd og begynte å synke. Matt. 14, 29, 30.

Mange hører idag ropet! Kom med på den levende vei, troens vei, korsets, seierens og all fremgangs vei. Og de begynner å gå, men de merker snart at det er som å gå på vannet. Alt i verden svikter for en, alle bånd løses, alle støtter og håp efter kjødet brister, alt blir mørkt for en og en øiner bare det hårde vær, motstand og motgang. Synden blir mere åpenbar i mig, og jeg ser mig som aldri før fattig, nøken og elendig. Da er det så lett å tape fatningen, og så synker motet.

Men på den dag, en slik prøvens dag, da skal det sies til Jerusalem: Fryktikke! Sion, la ikke dine hender synke! Herren din Gud er i din midte, en veldig som frelser; han fryder sig over dig med glede, han tier i sin kjærlighet, han jubler over dig med fryderop. Sef. 3, 16—17.

Våre prøvelser er aldri for store, alltid kan vi være seier-herrer; for han står bak hver fristelse og stoler på at vi skal seire, ja han endog fryder sig over oss med glede. Hvor sørgelig er det ikke at vi lider nederlag, hvor tåpelig å tro sig kraftesløs ovenfor ting, når han tier i sin kjærlighet — klar til å styrke dig. Ja jubler over din velsignede måte å svare alle mennesker på, eller din dyrebare måte å velsigne endog de onde på, ja din troskap just i det kritiske øieblikk. Vår tro må prøves, og vi har sorg en liten stund ved allehånde fristelser, forat vår «prøvede tro» må finnes til lov og pris. Slik har det vært og slik må det være. De fleste mennesker blir sønderknuste, folk mot folk og stad mot stad; for Gud forvirrer dem ved allehånde trengsler. 2. Krøn. 15, 6—7.

De har aldri lært å fornekte sig selv og fremstille sitt legeme for å gjøre Guds vilje. Når så trengsler kommer, gjengjelder de skjellsord med skjellsord, ondt med ondt, og i denne kamp blir deres åndelige liv sønderknust og de synker på underlig vis. Klages. 1, 9.

Hvor velsignet å oplæres til å døde egenviljens makt i sig selv, så en blir stående i alle fristelser. Ja glede sig i fristelsens stund.

Men I, vær frimodige og sterke og la ikke eders hender synke! for der er lønn for eders gjerning. Alle I i by og bygd som i disse dager hører Herrens ord: «Eders hender være sterke. Styrk de slappe hender og gjør de vaklende knær sterke.» Vær frimodige, frykt ikke, så Guds tempel må bli bygget. Sak. 8, 9. Esaias 35, 3.

Vi ser at det skjedde, når Moses opløftet sin hånd, da fikk Israel overhånd, men når han lot sin hånd synke, da fikk Amalek overhånd. Derfor måtte Aron og Hur støtte hans hender, da slo de Amalek, som et billede på synden. Dette være oss til ihukommelse. 2. Mos. 17, 11—14. La oss derfor ta oss ivare for at nogen av eder skal synes å være blitt liggende efter. Hebr. 4, 1. Det er alltid nogen svake og skrøpelige iblandt oss, disse er de sterke skyldige til å bære. Må vi mere ta oss av hverandre, likesom Kristus har tatt sig av oss, og ikke være oss selv til behag, men være vår næste til behag, til hans gagn og opbyggelse. Rom. 15. 1—7. At vi strider for hver enkelt, så alle må stå fullkomne og fullvisse i all Guds vilje. Kol. 4, 12.

La oss besøke hverandre og se efter brødrene, så vi er med og løfter deres hender, gir dem livsmot ja betjener dem til fremgang og glede i troen.