Unyttige tjenere!

Unyttige tjenere!

Således skal også I, når I har gjort alt det som er eder pålagt, si: Vi er unyttige tjenere; vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre. Luk. 17, 10.

Når det er slik, blir man fristet til å spørre: Hvorledes skal man da bli en nyttig tjener? Jo, det blir man derved at man gjør mer enn det som er en pålagt.

Slike mennesker som bare gjør det man pålegger dem, er tunge å ha med å gjøre. De er som dem der har loven på stentavler. De må vises, sies og skyves til alle ting. De har vel latt sig påvirke til å bli tjenere, og når de har nogen til å våke over sig, går det bra, men har de ikke det, går det dem ille, som det gikk kong Joas. Når han ikke lenger hadde Jojada til å passe sig, begynte han å tjene avguder. 2. Krøn. 24, 17—18.

Det er slik med mange at når de kommer på møte hvor Guds lys og vilje forkynnes, så kjenner de det som en byrde som blir pålagt dem. De forstår det er nødvendig å gjøre Guds vilje, og gjør den av pliktfølelse. Derved får de et pent liv og kan se fromme ut, men midt i all sin gudsdyrkelse har de ingen glede.

Den nye pakt er at Gud skriver sine lover i vårt hjerte og sinn. Da blir det ikke som når loven var på stentavler — et trykk utenfra, men en trang innen i mig til å gjøre Guds vilje. Jeg har fått hjerte for saken. Neh. 4, 6. Slike mennesker er lette å ha med å gjøre. Man behøver ikke å si dem alt, for de har fått en ånd innen i sig som sier dem det. Når slike kommer på møte, kommer de ikke alene som de der blir pålagt Guds vilje, men også som de der har gjort den. Mens de andre sitter der med følelsen av at det ene efter det andre blir pålagt dem, sitter disse og fryder sig, da de alt har gjort det, og kan legge ennu mere dertil.

Dette er hvad Jakob skriver, at den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, skal være salig i all sin gjerning. Frihetens fullkomne lov er den lov som Gud skriver i vårt hjerte og sinn efter at vi er kommet tilende med den lov som er skrevet på stentavler. D. v. s., så lenge jeg har noget uopgjort i mitt liv, eller ligger under for kjødets gjerninger, dømmes jeg av den lov som er skrevet på stentavler. Jeg kjenner det er noget som er pålagt mig, men som er ugjort. Jeg synes det er tungt og vanskelig, dog har jeg ikke glede og fred før det blir gjort. Når jeg har gjort det, kjenner jeg mig lettet, men jeg er kun en unyttig tjener. Jeg har bare gjort det som blev mig pålagt. Jeg er kommet til ende med den lov som er skrevet på stentavler, og kan skue inn i frihetens fullkomne lov. Om jeg intet vet ved mig selv, så er jeg ikke dermed rettferdiggjort. 1. Kor. 4, 4. Jeg kan jo slå mig tilro, men det er ikke meningen. Nu vil Gud skrive sine lover i mitt hjerte og sinn. Det er: sin visdom — den skjulte. Der kommer jeg inn på de områder hvor intet menneske kan dømme mig, ikke engang jeg selv vet noget å dømme, men Gud alene kan lyse op. Her kommer vi til visdommens og kunnskapens skatter som er skjult tilstede i Kristus. Dette passer med hvad Paulus skriver: Visdom taler vi blandt de fullkomne. 1. Kor. 2, 6—8. Her kjenner vi som Johannes skriver: Og hans bud er ikke tunge. Jeg blir salig i all min gjerning. Da først blir jeg en nyttig tjener. En som man ikke behøver å våke over, men som man kan stole på. En som man ikke behøver å be om å gjøre alle ting, men som forstår selv hvad han skal gjøre, og har gjort det før man får tid til å be ham om det.