Gjennem død til liv!

Gjennem død til liv!

Det du sår, blir ikke levendegjort uten det dør. Dette er en lov i naturen, som menneskene forstår. Men at det er slik i det åndelige, vet de ikke. Der er de dårer. Derfor er de uten sann fred og glede og uten håp.

Det første menneske var av jorden, jordisk; det annet menneske er av himmelen, v. 47.

Vi kan se at det første for mennesket er det jordiske. Det har man sans for. Det bekymrer man sig for, og det slåss man for. Man kjemper for sitt jordiske billede, for en herlighet i denne verden. Man vil være ansett og komme på høidene. I denne kamp og sorg blir man aldri tilfreds. Mange er dårer og kan ikke forstå dette. Husk at det du sår, blir ikke levendegjort uten det dør. Det jordiske er forgjengelig. Det synlige råtner op og ruster bort. Derfor er ikke det de sanne verdier.

Det annet menneske er av himmelen. Det er Jesus. Han er kommet for å levendegjøre vår ånd, så vi kan få et himmelsk billede. Det er det uforgjengelige — de sanne verdier. Men skal vi bli levendegjort, må vi jo dø! — Vi må miste vårt jordiske billede for å få del i det himmelske. Bedrøvelsen efter verden må ombyttes med bedrøvelse efter Guds sinn. Den sans vi har for det jordiske og synlige, må dø, forat vi kan få sans for det himmelske — det usynlige. Mange er gått op i det jordiske og synlige så de vet ikke at de har en ånd som skal levendegjøres. Når du ser et hvetekorn, så ser du kun det som skal forgå. Og hvis hvetekornet vil bevare det billede som du ser, blir det bare det ene korn. Det ligger der uten noget håp. Men vil du se den livsspire som er i hvetekornet, må du legge det i jorden. Der mister det sitt billede som du så; men da kommer livet tilsyne — den sanne verdi, som du ikke så. Når hvetekornet dør, da får det håp i den spire som opstår. Det bærer megen frukt. På samme måte blir det med oss. Når vi bare tenker på hvad kroppen kan nyte og pynte sig med, da har vi ikke noget håp. Når kroppen vår legges i jorden, er all vår bekymring og møie til ingen nytte. Alle våre planer og forhåpninger stopper ved graven. Hvor fattig er man ikke da? Derfor tenker man med gru på døden. Man er i trældom alle sine dager, fordi man frykter døden. Men når man, som hvetekornet, er villig til å miste sitt jordiske billede, den synlige herlighet, blir dette næring for ånden, som er det sanne liv Gud har gitt hvert menneske. Det jeg før ikke så, kjente eller forstod, får jeg nu se og lære å kjenne. Min ånd blir levendegjort. Jeg får håp i opstandelsen. Før var jeg død for Guds virkninger og levende for det synlige som mine lyster krevet. Satan fikk makt over mig gjennem mine lyster, og det blev trette, misunnelse, bekymring og uro på alle mine veier. Nu derimot, når jeg dør bort fra lystenes krav, blir min ånd levende for Guds virkninger. Da blir det rettferdighet, fred og glede på alle mine veier.

Der såes et naturlig legeme, der opstår et åndelig legeme. Det såes i vanære, men det opstår i herlighet; det såes i skrøpelighet, men det opstår i kraft. V. 43—44.

Når du skal miste ditt jordiske billede, det som menneskene ser op til og tilber, da kommer vanæren over dig. Jesus hadde et utseende som ingen hadde lyst til. Hans rike var ikke av denne verden. Slik blir det også med oss. Det såes i vanære, men det opstår i herlighet. Derfor har Jesus fått et navn som er over alle navn. For ham skal hvert kne bøie sig, og det er ikke frelse i noget annet navn. Han er det sanne hvetekorn, som døde for å gi oss liv. Hans blod kan rense dig fra all synd. Derfor vær ikke dåre, men forstå hvad rett er. Bøi dine kne for Jesus nu i nådens tid, og hellige ham som Herre i ditt hjerte. Ta Kristi vanære over dig, og du skal få et himmelsk billede. Du skal i opstandelsen herliggjøres med ham. For det menneskelige øie ser det skrøpelig ut i såtiden; men vi gleder oss, for det skal opstå i kraft.

Likesom stjernene skiller sig fra hverandre i glans, så er det og i de dødes opstandelse, v. 41. Så meget som jeg har mistet mitt jordiske billede og min ånd er blitt levendegjort, så stor blir min glans i de dødes opstandelse. Da får jeg et uforgjengelig legeme som passer til min ånd. Derfor vær ikke en dåre, men gå på den trange vei som Jesus har banet — gjennem død til liv. Og begynn så tidlig som mulig, forat du kan få del i mest mulig av Jesu herlighet.

På denne vei kjenner vi at frykten for døden blir borte. Døden blir opslukt til seier, og vi kan i opstandelsen si: «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» v. 54—55. Livet er oss Kristus og døden en vinning.

Far ikke vill! Gud lar sig ikke spotte; for det som et menneske sår, det skal han og høste. For den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet; men den som sår i ånden, skal høste evig liv av ånden. Gal. 6, 7—8.