Øvelse i gudsfrykt

Øvelse i gudsfrykt.

Øvelse gjør mester, sier et ord, og det har også sin fulle betydning i åndelig forstand. Man kan bare tenke på Jesu ord, at en disippel er ikke over sin mester, men enhver som er full-lært, blir som sin mester. (Luk. 6, 40.) En lærling har en hovedopgave, og det er å øve sig op til å gjøre det han blir lært. Jesu disipler skal læres op til å leve som han levet, derfor blir kravene sterke og læretiden slitsom og møiefull. Derfor skal I være fullkomne, likesom eders himmelske Fader er fullkommen, og: Følg mig! Slike ord av Jesus krever vårt alt. Han gjorde ikke synd, heller ikke blev der funnet svik i hans munn, og aldri lot han sin vilje komme frem. Det er en slik forløper vi har, og det er i slike velsignede spor han vil lære oss å sette våre føtter. Det er for å komme frem i slike fotspor at vi trenger en intens utholdende øvelse i gudsfrykt. At en disippel kan bli som sin mester, inspirerer og driver fremover; at det går langsomt er naturlig, ellers bortfalt jo øvelsen. Det som disippelen hører, har til hensikt å vise ham all hans mangel og å skape en inderlig trang efter å bli fullkommen dueliggjort til all god gjerning. Ingen mangel og ingen vanskelighet er større enn at de kan overvinnes ved gudsfrykt. Her ligger forklaringen til hvorfor nogen har en jevn og sikker fremgang i Guds rike, og nogen har en op og ned tilværelse. Her plaserer disippelen sig selv i forhold til mesteren, efter den iver han utviser. Det er den regelmessige øvelse som gir fin form; den som er nøie der, vil aldri mangle liv og spenstighet.