Jobs bok 18. kap.

Jobs bok.

V. 1. 3. 4. Da svarte Suhiten Bildad og sa: Hvorfor er vi aktet som fe? Hvorfor er vi urene i eders øine? O du, som sønderriver dig selv i din vrede! Mon jorden for din skyld skal lates øde og en klippe rokkes fra sitt sted?

Jobs tale er for guddommelig til å bli forstått av almindelige mennesker. Hans sinnelag er så meget finere enn andres så kun de forstandige forstår det. Han støter disse anstendige personer; ti de kan ikke øine noget større enn den stilling de selv er i. De blir fortørnet over hans ord. «Hvorfor», sier de, «er vi aktet som fe? Du forsøker å lære oss og undervise oss om ting vi ikke forstår. Hvis der var sannhet i din lære, vilde Gud først og fremst ha åpenbart det for oss.»

O dumme mennesker! Hvordan skulde dere kunne øine slike hemmeligheter? Deres øine er tilklinte så dere ikke kan se, og deres føtter er fanget i garnet så dere ikke kan løpe. Joh. 9, 41.

Vi er, sier de, urene i dine øine, ti du dømmer oss og den vei vi går på, en vei hvor vi har det godt og får ha vårt i fred. Du er lik en sinnsyk en, en fanatiker er du. Du ønsker jo opriktig at ditt liv skal gå tilgrunne, medens vi bruker forstand og gjør det beste ut av livet. Din nidkjærhet driver dig jo til å ødelegge dig. Du er likesom en veldig foss som stuper utfor en loddrett fjellvegg. Men vi står stille på bjergets topp likesom en stillestående vanndam, som ikke ønsker å forstyrres.

Hvad blir det av vanndammen, og hvad blir det til med fossen som styrter sig utfor stupet? Jo, vanndammen er alltid på sammen flekken, utsatt for å råtne, å fryse og tørke inn. Bare dyr kan drikke av det vannet; og når det råtner, er det helt ubrukelig. Fossen derimot, den stuper sig utfor skrenten og taper ganske sig selv. Den haster avsted, og hvor taper den sig? Jo, i havet. Der er den gjemt for alt ondt. På sin vandring eller sitt iherdige løp er den til usigelig nytte for alt som lever. Der er velsignelsen! O herlige tap, hvem kan fatte dig? Han som alene har virket det, han vet tilfulle hvad det er. Ez. 47, 12.

Jobs påståelige venn fortsetter sine spørsmål: «Mon jorden, (den gamle naturs jord) blir ødelagt på denne vei du taler om, og mon det er rett å opgi alt i den forstand som du mener.

Er ikke andre veier like bra, og mon ikke de fører like langt? Der er mange gode troende som utretter meget mer godt enn du gjør. Du overlater dig bare til grublerier, som ikke fører til noget.»

Nybegynnere på veien blir ofte tatt for å være kommet lenger enn eldre trofaste sjele, ti deres gjerninger er mer av den art at de kan skjelnes. Jo dypere en sjel kommer inn i Gud, jo mer usynlig blir han for det naturlige menneske. Men det må så være; ti i samme forhold som mennesker dør, så fødes andre. Dessuten, en gudfryktig sjel utfører veldige gjerninger i tidens løp, og det så meget større enn andre, fordi de er direkte fremdrevet av Gud selv.

Hvis alle kristne virkelig aktet sig døde for synden og levende for Gud, vilde alt bli fullkomment utført. Rom. 6, 11.

V. 6, 7, 12, 13, 14. Lyset skal formørkes i hans telt og hans lampe utslukkes over ham. Hans kraftige skritt skulde bli innsnevret og hans eget råd styrte ham.

Av hunger vorde hans kraft fordervet, og ulykke står beredt ved hans side. Hans huds stykker fortæres, ja hans lemmer fortæres av dødens førstefødte. Han rives bort fra sitt telt, sin fortrøstning, og du lar ham skride hen til redslers konge.

Det er en stor urettferdighet at den ugudelige sammenligner sin stilling med de gudfryktiges. Forskjellen er uendelig stor enskjønt den ugudelige nok gjerne vil at de skal være like gode, eller like dårlige. Den ugudeliges lys formørkes av synd. Han søker vidt og bredt efter noget som kan forøke hans ærgjerrighet og tilfredsstille hans begjær, så han har noget synlig å støtte sig til. Den rettferdiges lys blir til mørke, forat han skal vandre i tro, ikke beskuelse, 2. Kor. 5, 7. Dette mørke er ikke syndens mørke, men nådens mørke, som kommer av at lyset er så stort, at det hindrer en fra å skjelne. Enskjønt det er mørke i sjelen, så er det dog fredfullt. Slik er det ikke med den ugudelige; ti han er besværet med tusen ting. Jo mørkere det er for den gudfryktige, jo mer hengir han sig i tro til Gud. Det motsatte er tilfelle med de ugudelige; ti dersom de kunde få fjernet Gud, så de kunde få mere frihet til å synde, så vilde de gjøre det. De gudfryktige tenker bare på selv å bli tilintetgjort, så Gud kan få all makt.

Hvis de forskjellige lys, som ligner små stjerner og kan kalles de forskjellige nådesbevisninger, blir slukket, så er det bare ved solens lys, som optar dem i sitt lys. Men det grand av nåde som den ugudelige kjenner over sitt liv, blir tatt fra ham på grunn av hans synd.

Når den enfoldiges vei blir gjerdet til, så er det fordi at Faderen som ser at barnet er svakt, vil ta det i sine armer og bære det, — og barnet lar sig bære. Den ugudelige, derimot, forlater veien når den blir sperret, og vender sig til synden igjen.

Når den gudfryktiges kraft fortæres av hunger, så er det fordi at Kristi død er virksom i ham. Den ugudelige, derimot, mister kraften fordi han ikke holder sig nær til Gud. Når Gud tilsynelatende drar sig unda de gudfryktige, så de ikke merker hans ledende hånd, så er det forat de skal haste inn i det ukjente, hvilket er Gud selv. De skal søke ham og finne ham der. De ugudelige glir ut fra galt til verre, alltid søkende efter noget som kan tilfredsstille deres kjødelige begjær.

De opriktige søker ikke denne verdens ting, og de finner det heller ikke. De mister sin glans, hvilket ofte har hindret dem, idet de har vært optatt dermed. Eftersom deres skjønnhet svinner, blir de optatt med brudgommens skjønnhet. Hatet til dem selv blir større, fordi de ser sin heslighet. — Den ugudelige derimot fortæres i synden. Han ser hverken sin egen dårlighet eller Kristi skjønnhet; ti synden forblinder hans øine.

Den første død skyldes synden, hvilket også frembringer den annen død. Alle de gjerninger den ugudelige gjør, er forkastelige, selv om de kan se gode ut. Han er død i synder og overtredelser og vandrer allerede her i dødsriket. Hans menneskeånd er i dødens rike, i dødens og djevelens makt.

Men det menneske som den annen Adam får levendegjort, han blir i åndelig forstand opvakt fra de døde og satt inn i livet, som er Kristus Jesus selv. Ef. 2, 1, 5, 6, Her begynner da for sjelen en vandring ut fra selve døden. Menneskets ånd som nu er gjenoplivet av Guds Ånd, samarbeider med ham på å fordrive og tilintetgjøre dødens årsak, nemlig synden. Eftersom, og i samme grad som dette finner sted i et menneske, mister døden sin makt i den person, og i samme grad blir han herliggjort i den første opstandelse.

Over disse har den annen død ingen makt. Åp. 20, 6.