Salt og ild

Salt og ild.

For enhver skal saltes med ild, og ethvert offer skal saltes med salt. Mark. 9, 49.

Døperen Johannes sier: Jeg døper eder med vann til omvendelse; men han som kommer efter mig, er sterkere enn jeg, han hvis sko jeg ikke er verdig til å bære; han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild. Matt. 3, 11.

Det er en meget kjent sak i vår tid å bli døpt med den Hellig-Ånd. Men hvem taler om å bli døpt med ild? Saken er at Guds Ånd trekker sig bort fra hver sjel som ikke i Åndens kraft tåler ilden. Ånden og ilden kan ikke skilles ad.

Ild er jeg kommet for å kaste på jorden; og hvor gjerne jeg vilde den alt var tendt! Men en dåp har jeg å døpes med; og hvor jeg gruer til den er fullført. Luk. 12, 49—50.

Det går tydelig frem herav, at det var ilddåpen Jesus grudde for.

Disiplene vilde gjerne ha en fremragende plass i himlen. Jesus spør dem da: Kan I døpes med den dåp jeg døpes med? Kan I drikke den kalk jeg drikker? Den dåp Jesus her taler om, er ilddåpen. Disiplene svarte ham: Det kan vi. Jesus sa da: Den kalk jeg drikker, skal I drikke, og den dåp jeg døpes med, skal I døpes med. Mark. 10, 37—40.

Herav fremgår med all tydelighet at også vi skal døpes med ild og drikke den kalk (lidelseskalk) han drakk, hvis vi vil bli herliggjort med ham.

Guds Ånd gir kraft til å tåle ilden. Det er ilden som brenner og svir av all stolthet, partiskhet, persons anseelse, gjerrighet, hat o.s.v. Vi har jo eksempler i massevis på at mennesker som en gang er døpt med Ånden, dog ikke har det fjerneste begrep om ilden. Hvis de det hadde, så vilde ondskapen være opbrent. Men den kommer frem i all heslighet både i skrift og tale. Herav slutter vi at ilden på langt nær ikke har fått gjøre sin velsignede gjerning, nemlig å svi av det som står Guds Ånd imot.

For noen år siden blev der skrevet om at ilden falt snart her og der. Jeg har siden været på de steder hvor ilden skulde være falt; men jeg har funnet de gamle rønner stående der. Intet er opbrent og intet nytt opført. Man lever fremdeles i splid og uenighet. Det må altså være feil, når man skrev at ilden falt. Det måtte være den vekkelse som omsider ebbet ut, man mente.

Ja, slik er det. Når man mangler Guds lys og kunnskap, da bruker man feilaktige uttrykk i fleng, og det kan man jo så godt gjøre, fordi mørket ute i massene blandt både religiøse og ikke religiøse er stort nok til å tåle nær sagt alle åndelige dumheter.

Men Guds Ord står fast og urokkelig, mens alle tiders forvrengninger og dårskap danser spissrot om det tveeggede blanke sverd. Derfor bør man se til hvad man skriver og taler; for ingen kan si: «Vi alene vite», ei heller at «med oss dør visdommen ut». Gud ransaker alle ting, og den som er god for hans åsyn, tar han med når Esau skal ransakes, og når brandskaden skal opskrives. Gid den var riktig stor, så håpet om herlighet også kunde blir stort.

Enhver skal saltes med ild, og ethvert offer skal saltes med salt.

Den som vil tjene Gud i Ånd og sannhet, blir et offer for ilden og saltet. Man salter ikke levende fisk og levende dyr. Det må først slaktes. Er Kristus i eder, da er vel legemet dødt på grunn av synd. Rom. 8, 10. På dette legeme gjør ilden og saltet sin virkning. Dette er Kristi lidelsessamfund, d. v. s., når vi lever efter Åndens virkninger. Da blir legemet fremstilt som et Gud velbehagelig offer. Rom. 12, 1. Uten dette kan vi umulig bli åndelige mennesker. Kravene er store, men så er også den herlighet som opnåes, stor.

Har vi ydet en gave til Guds sak, da skal dette offer være saltet med salt, og svir ofret, da er vi selv saltet med ild. Og det er det fullkomne. Avlegger vi en synd, da svir det, ilden tærer, men vi skal la offeret ligge der, la oss si i tønnen, bedekket med salt. Da er det helt offer, og vi blir grundig frelst fra synden. Slik synd for synd. Tenk bare på tobak, snakkesalighet, sladrelyst, pyntesyke, lyst til tom ære o.s.v. Det er alt sammen saker som det kan være godt å få i salttønnen.

Om din hånd frister dig, da hugg den av; og om din fot frister dig, da hugg den av; og om ditt øie frister dig, da riv det ut. For det er bedre å gå vanfør inn til livet enn å ha to armer, to ben og to øine og bli kastet i helvede i den uutslukkelige ild, hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke utslukkes. Mark. 9, 43—50. Du selv skal gjøre dette.

Vi kan ikke undgå ilden, enten får vi ta den her eller hisset.

Men er det da så meget ondt i et menneske, så man trenger så meget ild og salt?

Ja, les dagsavisene, og du vil se at de er fulle av mord, drap og tyverier. Endog religiøse ledere er fulle av ondskap, når de ser sin stilling truet, så der skal en masse ild og salt til for å få svidd av alt dette villgress, som sniker sig fra verden inn i Guds forsamlinger. Der trenges ikke bare en herlig åndsdåp, men der trenges en herlig og kraftig ilddåp for å få bukt med ondskapen.

Salt er en god ting; men når saltet mister sin kraft, hvad vil I da salte det med? Sålenge saltet kan gjennemtrenge kjøttet, da er der kraft i det. Da svir det, og da skriker man, såfremt ikke alt er ofret. Derfor bør enhver av oss ha salt i sig selv og holde fred med andre. Det er det fullkomne: Ha ild og salt i sig selv, og salve sitt hode som om intet nytt var på ferde.