Bibeltime: Matteusevangeliet 16. time

16. bibeltime.

Matt. 5, 14—16. Mika 6, 8 og 2. Pet. 1, 5: vise. Jesu Kristi disipler er verdens lys i den utpregede grad, at de er å ligne med en by som ligger på toppen av et fjell, slik at den om aftenen lyser hele horisonten rundt.

Det er deres liv som lyser slik i denne verdens mørke. Det skal ikke bare noget småtteri til å lyse slik op i denne onde, vantro og selvsikre verden. Gudsdyrkere fra hedenske religioner kan prestere litt av hvert, mere enn de fleste almindelige «kristne».

For å lyse slik at de vantro blir overbeviste, må vi gå den stikk motsatte vei av den som menneskene pleier å gå, så vi gjerne tjener andre istedenfor gjerne å ville bli tjent, så vi heller gir enn mottar, og gleder oss ved å betale regninger istedenfor å klage, og går fra det høie til det lave istedenfor motsatt, f. eks. fra rikdom til fattigdom.

De vantro har det til at den ene ikke er bedre enn den annen, at de kristne ikke er noe bedre enn de verdslige, at man nok kan snakke om det, men at det ikke blir noe av det, eller m. a. o. at det ingen virkelig kraft er i kristendommen. Det er derfor vår opgave på det kraftigste å motbevise dette! —

Alt er — som Sirak sier — dobbelt. Den ene hånd skal ikke vite hvad den annen gjør: Vi skal ikke utbasunere våre velgjerninger, men heller skjule dem. Men allikevel skal vi legge all vinn på å vise dyd, så menneskene i vid omkrets kan se våre gode gjerninger og derved bli overbevist om kristendommens veldige makt, den som setter oss i stand til å gå mot strømmen.

Vi skal skjule våre velgjerninger for å få minst mulig ære av mennesker, og så skal vi sette dem i lysestaken så det lyser horisonten rundt — ikke for å få ære av mennesker — men for å utrette den tvingende nødvendige gjerning: å overbevise de vantro — både religiøse og ikke religiøse — om kristendommens veldige, omskapende makt.