Halvhjertede kristne styrker de ugudeliges hender

Halvhjertede kristne styrker de ugudeliges hender.

Og Israels barn tilhyllet Herren sin Gud med ord som ikke var rette, og de bygget sig offerhauger på alle bosteder. 2. Kong. 17, 9.

Dette blev Israels ulykke, så de blev drevet bort fra landet sitt. Prestene holdt ikke Guds bud rent, men de tilhyllet Gud med ord som ikke var rette. De tolket budene slik at det passet inn efter folkets behag. På den måten skjulte de Guds sanne vesen, og Israel fryktet ikke Gud. De bygget sig offerhauger der det passet dem, og opreiste Astartebilleder. Forkynnelsen var blitt slik at dette kunde de gjøre frimodig, men Guds straffedom undgikk de ikke.

Slik er det også idag. Gud blir tilhyllet med ord som ikke er rette, så mange lever efter sine lyster og enda tror sig å ha Guds velbehag over sig.

Jesus kom full av nåde og sannhet. Man taler da mest om nåden, for det vet man blir bedre likt enn sannheten. Jesu sanne vesen, at han elsket rett og hatet urett, blir skjult med ord som ikke er rette. Mange får den forståelse at Jesus er ikke så nøie. Han bare dekker over oss med sin nåde, så Gud ser oss som om vi aldri skulde ha syndet.

Dersom vi vandrer i lyset likesom han er i lyset, da har vi samfund med hverandre, og Jesu, hans sønns blod renser oss fra all synd! 1. Joh. 1. 7.

Dette er Guds sanne vesen, men det skjuler man ved å ta bort betingelsen: Dersom vi vandrer i lyset! Så har man kun det tilbake, at Jesu blod renser oss fra all synd. Så spør man så frimodig: Hvor meget synd er det da igjen, når blodet har renset oss fra all synd? Da jubler den store skare, for når ordet sier det, må det jo være så. Så går de hjem trøstet og lever det gamle liv, syngende: Under blodet, under blodet.

Men det er ikke den lettsindige ånd Peter er i når han skriver: Og når I påkaller som Fader ham som dømmer uten å gjøre forskjell, efter enhvers gjerninger, da ferdes i frykt i eders utlendighets tid, for I vet at I ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, blev løskjøpte fra eders dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyre blod, som blodet av et ulastelig og lyteløst lam. 1. Pet. 1, 17—19.

Jesu blod er ikke noget man kan øsle med, eller, fordi vi har det, så er det ikke så farlig. Vi skal vite at Jesu blod er mere kostelig enn de forgjengelige ting. Derfor skal vi vandre i frykt. Det har kostet Jesus hans liv for å løskjøpe oss fra synden, derfor må vi hate synden og frykte for å falle i den.

Jesus sier: «Uten mig kan I intet gjøre.» Dette tolker man da derhen at Jesus har gjort alt, og vi skal ingen ting gjøre. Man skjuler Guds sanne vesen, som er å gi oss nåde og lys til å være hellige i all vår vandel, likesom han er hellig. Man holder ikke budet rent, for budet føles som trældom. Man tilhyller Gud med ord som ikke er rette, så de får frihet til å dyrke sine avguder, men det fører dem i fordervelse.

Så forkastet da Herren hele Israels avkom og plaget dem og gav dem i røveres hånd, inntil han kastet dem bort fra sitt åsyn. Og Asyriens konge lot folk komme fra Babel og lot dem bo i Samarias steder. Men Herren sendte løver iblandt dem, som drepte mange av dem. Da sa man til Asyriens konge: «De folk du lot bo i Samarias steder, forstår ikke å dyrke landets Gud, derfor blir de ødelagte.» Da bød Asyriens konge at en av de prester som var bortførte derfra, skulde bo iblandt dem og lære dem å dyrke landets Gud. Så kom da en av de prester de hadde ført bort fra Samaria, og bodde i Betel, og han lærte dem hvorledes de skulde frykte Herren. Så fryktet da disse hedningefolk Herren, og tjente tillike sine utskårne billeder; også deres barn og deres barnebarn gjør som deres fedre gjorde inntil denne dag.

Vi ser herav: Som presten så folket. Ikke hadde de kunnet lære sitt eget folk å frykte Herren av et helt hjerte, derfor kunde de heller ikke lære hedningerne det.

Slik er det mange missionærer idag også, både i inn- og utlandet som ikke makter å føre folk lenger enn til å bli samaritanere. De tror nok det er en Gud til, men dyrker sine avguder. Og kommer de i nød, så roper de nok til Gud, og ber ham være med dem, så alt det de selv vil, kan lykkes for dem. De vil nok til himlen når de dør, men å la Gud løse sig fra jorden mens de lever, vil de ikke. De kan ikke være med til å bli opbygget til et åndelig hus, et hellig presteskap. 1. Pet. 2, 4—5.

Da Esras skulde bygge templet, var disse samaritanere hans verste fiender, og de fikk manges hender til å synke. Esras 4, 1—4.

Slik er det og idag. Når de som har hjertets omskjærelse, tjener Gud og blir opbygget til et åndelig hus, blir disse halvhjertede samaritanere avindsyke, og de gjør alt hvad de kan for å hindre arbeidet. Med fagre ord og søte talemåter forsøker de å gjøre de opriktiges hjerter forsagte. Lykkes ikke det, så forbanner og fordømmer de dem til helvete. Men likesom den gang så og nu. Gjennem mange trengsler og megen motstand bryter sannheten sig vei, og Guds verk blir fullbragt.

Derfor du som har fått se Guds sanne vesen, og har vendt dig fra avguderne for å tjene den levende Gud, vær frimodig og sterk. Ta imot det lys og den nåde Gud gir dig, så du kan bli løst i fra jorden og fra menneskene til en førstegrøde for Gud og lammet.