En tjeners skikkelse

En tjeners skikkelse.

Jesus tok en tjeners skikkelse på sig. Filp. 2, 5—7, og vi formanes til å la det samme sinn være i oss. Tjenerskikkelsen bestod i at han var helt underordnet Faderen i alt. Derved blev han også en tjener for menneskene i alt hvad Gud vilde tjene menneskene med. Han gikk rundt og gjorde vel og helbredet all sykdom og skrøpelighet blandt folket, foruten at han alltid talte evangeliet til dem. Jesus søkte folkets beste, han gav sig selv for deres skyld, og var en tjener i ånd og sannhet. Vi blir tjenere ved å følge ham, han som ikke gjorde synd, men led i kjødet og blev ferdig med synden. 1. Pet. 4, 1. I Ezek. 43, 11 står der om innganger og utganger i huset. Inngangene til huset er vår kamp mot synden inntil blodet, ad den vei blir vi Gud lik og får da anledning til i likhet med Jesus å gi avkall derpå og ta en tjeners skikkelse på oss. Først da blir der tale om utgangene; vi må jo først komme inn, før der kan bli tale om å gå ut. I 2. Kor. 3, 5—6 sier apostelen at vår duelighet er av Gud som og gjorde oss duelige til å være tjenere for en ny pakt. Beviset for at vår duelighet er av Gud, er nettop at vi ikke akter det for rov å være Gud lik, men av oss selv gir avkall på det. Og i 1. Kor. 9, 19: For om jeg enn er fri fra alle har jeg dog selv gjort mig til tjener for alle, for å vinne de fleste, og v. 20, og jeg er blitt en jøde for jødene for å vinne jøder, og for dem som er under loven, som en der er under loven, om jeg enn ikke selv er under loven, for å vinne dem som er under loven. Vers 22: For de skrøpelige er jeg blitt skrøpelig for å vinne de skrøpelige, for dem alle er jeg blitt alt for i alle tilfeller å frelse nogen.

Dette å kunne forlate sin stilling og gå ned til de andre tilkjennegir at vår duelighet er av Gud, som derved gjør oss til duelige tjenere for sig.

Vi får da bruk for utgangene fra helligdommen, ad hvilken vei vi går ut til folket for å tjene dem. I Ezek. 42, 14 leser vi, at når prestene gikk inn, skulde de ikke gå ut igjen fra helligdommen i den ytre forgård, men de skulde der nedlegge sine klær i hvilke de gjorde tjeneste, for de er hellige, de skulde iføre sig andre klær, og så nærme sig folket. Når vi sammenligner dette med åpenb. 19, 8: «Det er gitt henne å klæ sig i fint og skinnende lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger,» da ser vi at våre gjerninger er våre klær.

Vi skal altså ikke optre for menneskene i våre hellige klær, men skjule oss eller avlegge våre hellige klær. Vi skal ikke akte det for rov å være Gud lik, men vi skal være Gud lik. Derimot gir vi avkall på å se ut som vi er Gud lik eller at man skal anse oss som det, og så tar vi en tjeners skikkelse på oss. Vi skal la vårt lys skinne for menneskene så de kan se våre gode gjerninger, uten å søke å bli sett eller å vise oss frem.

Seraferne hadde 6 vinger, 4 brukte de til å dekke sig og 2 brukte de til å fly med. Es. 6, 2. De brukte dobbelt så stor kraft til å dekke sig som til å gå frem på veien.

Nådegavene er forskjellige og tjenesten forskjellig for de mange, men det å vise troskap må bli alle til del, for det er troskapen Gud lønner. Vår lodd er å uttømme vår sjel til døden, så skal Gud gi oss de mange til del. Es. 53, 12.