Det fullbragte verk

Det fullbragte verk.

Det blir ofte sagt: «Vi må hvile i det fullbragte verk.» Dermed mener man at Jesus har gjort alt, og vi skal intet gjøre. Vi er og forblir syndere, og når vi erkjenner det, blir Jesu gjerning antatt som vår. Når da samvittigheten anklager, så hviler man bare i det fullbragte verk. Det å være kristen består nærmest deri at man erkjenner sig som synder og tror at Jesus har gjort alt til ens saliggjørelse. Men det kan knipe med å tro det også, når man ser synden herske i sig. Kjenner man dom i samvittigheten, tar man det fra Satan, at han vil fravriste en troen på det fullbragte verk. Derfor hører man ofte de gamle sier når de vidner: Det er nu 15 à 20 år siden jeg blev frelst. Jeg har vært utro, men han har vært trofast. Jeg takker Gud for han har bevart mig til idag. Det de er bevart i, er troen på det fullbragte verk. At de — tross utroskap — gjennem 15 à 20 år ennu kan tro sig frelst. Ja, det skal det jo også meget til å tro. Særlig når man støter på slike ord: Den som synder, er av djevelen. 1. Joh. 3, 8. Men da er man så inngrodd i den falske hvilen i det fullbragte verk så man sover videre.

Hvad er så det fullbragte verk? Jesus sier idet han treder inn i verden: «Jeg er kommet, o Gud, for å gjøre din vilje.» Det var det han fullbragte. Om han var som englene eller som Adam før fallet, vilde det jo ikke ha vært så vanskelig å gjøre Guds vilje. Det vilde jo heller ikke ha hjulpet oss. Men han fikk del i kjød og blod som børnene. Han blev oss lik i alle ting. Hebr. 2, 14—18. Som menneskesønn var det han skulde gjøre Guds vilje. Derfor sa han alltid: «Skje ikke min vilje, men din.» Dette var det Jesus fullbragte. Derfor, når Jesus ropte på korset: Det er fullbragt, da revnet forhenget fra øverst til nederst. Kjødets og tankenes vilje var dødet, og all Guds vilje var fullbragt i Jesu legeme. Dette fullbragte verk er ikke noget man skal hvile ut i efter kjødet og i synden, men man skal følge efter Jesus og avstå fra synden, idet man går inn i hans verk. Derfor er Jesus blitt «veien». Vi skal gå inn i helligdommen, som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennem forhenget, det er hans kjød. Hebr. 10, 20. At det er en vei forstår vi derav at Jesus er troens begynner og fullender. Han lærte lydighet av det han led og da han var fullendt, blev han ophav til evig frelse for dem som lyder ham. Hebr. 5, 7—10. Her ser vi at Jesus brøt en vei. Han begynte og fullendte. Ikke for at vi skulde slippe, men for at vi skulde følge ham. Denne vei kaller Jesus trang, men den fører til livet. Den går inn i helligdommen — gjennem kjødet. Han blev ophav til evig frelse for de som lyder ham. Vi må som Jesus si: «Skje ikke min vilje, men din.» Kjødets og tankernes vilje må dø, forat Jesu vilje kan skje i vårt legeme. Ef. 2, 3. Dette er fullbragt i Kristus, og når vi har fått Kristi ånd, kan det også fullbringes i oss. Vi kan forvandles fra å være mennesker til å bli Guds mennesker. 1. Kor. 3, 3—4, 1. Tim. 6, 11, 2. Pet. 1, 4.

Betingelsen for å følge Jesus på denne vei, er å opgi alt, og hate endog sitt eget liv. Det var det første han sa til sine disipler. De skulde lære av ham å gjøre Guds vilje. Følge ham på lydighetens vei. På denne vei går det stedse en død over vår vilje. Jesus blir på denne vei vår yppersteprest, og Paulus blev hans tjener. Han hadde fått apostelembede for å føre hedningene til troens lydighet. Rom. 1, 5. Paulus var Jesu Kristi offerprest for hedningene. Han vilde ikke rose sig av annet enn det Kristus hadde fått virke ved ham, til å føre hedningene til lydighet ved ord og gjerning. Rom. 15, 16—18.

Idag roser man sig av å samle mange mennesker, av å ha store forsamlinger. Men begynner man å tale om lydighet i disse store forsamlinger, da blir det opstandelse. Det står da straks én op og dysser forsamlingen i søvne igjen ved å fortelle om «Jesu fullbragte verk».

Når man kommer til det å skulde lyde, da blir det kamp. Det blir en lidelsens kalk å tømme, idet selvlivet skal ofres. Man føler det som en ild der brenner, inntil egenviljen er dødet. Da er man blitt et Gud velbehagelig offer, helliget ved den Hellige Ånd. Da er verket fullbragt i mig, og jeg hviler. Det var dette Paulus var prest for, så hedningene kunde bli et fullkomment offer, at blodet hadde flytt, og de siste krampetrekninger utkjempet, så de lå stille på alteret, når Guds vilje kom til dem. De kan da gjøre den av et helt hjerte, uten undskyldninger, betenkeligheter eller knurr. Da først er de kommet til hvile i det fullbragte verk. Vi går inn til hvilen, vi som tror.

Denne tjeneste hadde lykkes for Paulus i den grad så romernes lydighet var kommet alle for øren. Rom. 16, 19.