Anklager

Anklager.

Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. Rom. 8, 33.

Verden er full av anklager. Den ene nasjon anklager den annen. Det ene menneske det annet. I Guds menighet er også anklagene mangfoldige.

Anklagene går ut over et menneskes ondskap, det går ut over dets tanker, dets handlinger. Det går ut over det reneste liv, således som Kristi liv var, såvelsom utover den elendigste synder.

Hvorfra kommer anklagene?

Anklagene har sitt ophav i anklageren. Og anklageren er Satan og hans engler.

Kan man si at Kristus anklager, at Ånden anklager? Nei. Disse overbeviser et menneske om synd, om rettferdighet og dom. Denne overbevisning inneholder ikke en ubarmhjertig anklage, men bak overbevisningen finner vi en uendelig kjærlighet og barmhjertighet.

Anderledes med anklagen; den er hård, brutal, ond, klædt i rettferdighet.

Anklagen mot mennesker har tilknytning til kjødet, men det er ikke kjødet. Det er en ånd, anklageånden.

Kjødet vil nyte, vil ha velvære, vil meske sig i lyster og begjæringer. Men legg merke til anklagen. Når du får noget imot nogen, så kommer straks anklageånden, og den holder lange prekener innen i dig. Den setter din hukommelse i bevegelse, og den drar frem alt det onde som den kan få fatt i. Den legger alt sammen til en stor sum av anklager over den annens liv, som det gjelder å gjøre så svart som mulig.

Blandt de troende raser også denne anklage-ånd. Det grusomme er, at den setter mennesket inn i en tilsynelatende berettiget rettferdighet. Den blotstiller koldt den annens feil, svakhet, mangel på forståelse.

Lytter man til anklageånden, da ser vi at den ikke er ferdig på en dag og så holder op. Den kommer igjen. Den ripper op saken påny, legger ny skyld på den annen, ny mistanke, den tar alt i den verste mening.

Du får ikke fred for anklageånden. Dens mål er å sette sig fast i dig. Og en dag må du ha luft. Du går til andre brødre og anklager din broder. Du er blitt et redskap i anklageåndens hender. Du løfter din røst, og du gjør din broder sort. Du selv synes du står i berettiget rettferdighet, en bitter galde strømmer ut fra dig. Andre hører; de kjenner ikke forskjell på røstene, og de blir smittet.

Anklageånden har arbeidet så lenge i dig, at den har satt sig fast som «bitter rot.»

Og dens frukter er grusomme.

Du ergrer dig bare du tenker på denne person, og anklageren gjør at du tenker ofte, meget ofte på ham. Når ditt sinn er tomt, skytes disse tanker inn. Du ikke alene ergrer dig, du blir ophisset, du blir sladderaktig, du blir ophavet til en stor besmittelse hvor du kommer hen; for du utsår mistillid og får andre til å motta samme ånd. Du blir selv nedtrykt, fordi ditt liv ikke er rent, og da vil anklageånden også anklage dig. Ber du, vil den anklage dig for ditt elendige liv, den spotter dine bønner. Vil du vidne, kaller den dig en hykler.

Anklageåndens mål er mangfoldig. Først ødelegge dig, så ødelegge den broder eller brødre det går ut over. Så ødelegge dine omgivelser at de kan få samme ånd som dig, samme onde røtter, samme bitterhet, og så tilsist ødelegge Guds sak.

Hvor mange steder har ikke anklageånden faret inn i forsamlingene og reist den ene mot den annen, og de er sprengt fra hverandre i grusom forbitrelse, idet enhver synes å ha rett. For den som anklager må ha en grunn til anklage, derfor synes denne ånd å ha sådan solid og rettferdig grunn å stå på.

Satan anklaget Gud og kastet tvil over hans ord likeoverfor Eva. Satan anklaget Job for Gud og kastet tvil over Jobs rettferdighet, at den var egoistisk.

Mange anklager idag Gud i verden; for han kan ikke være hverken kjærlig eller rettferdig eftersom han kan tillate så mange ting å komme. Hvis han var kjærlighet som der står om ham, da vilde han forebygge o.s.v., lyder anklagen mot Gud.

I Åp. 12, 10—11 finner vi blandt annet: For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud både dag og natt. Og de har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vidnet, og de hadde ikke sitt liv kjært like til døden.

Satan anklager brødrene for Gud, og han anklager broder for den annen broder. Overalt er han påferde for å få medhold i sine domme. Og vi ser at hans vesen går igjen hos dem som er grepet av denne ånd. De er påferde over alt med baktalelser, med mistanke og andre onde tanker for å få medhold i sine domme. Og når de får mange med, blir de veldig styrket i denne ånd.

En plageånd.

Denne ånd er i sannhet en plageånd for dem som er grepet av den. Den holder uavladelig sine gamle og nye krydrede prekener inne i hjertet. Ondt får man det med Gud og ondt får man det med mennesker. Det eneste man får trøst av, er ny næring fra samme ånd og dem som er enig, og den trøst er kun en kilde til mer ergrelse, mer pine, mer kval.

Der er masse Guds barn som lever under innflytelse av denne ånd med dens dype bitre røtter. Les om Esau. Hebr. 12, 15—17. Han søkte velsignelse, men blev avvist —; for han fant ikke rum for bod. Der var ikke rum i ham for bod. I hans hjerte var en bitter rot (v. 15), der var ikke plass for velsignelser. Derfor blev han avvist. Hvor mange troende blir ikke vist bort fra velsignelsen av samme grunn, endog de søker den med tårer som Esau.

Når vi erkjenner at anklagen kommer fra en ånd, da forstår vi også Jakob, når han sier: tungen er en ild; som en verden av urettferdighet står tungen blandt våre lemmer. Den smitter hele legemet, og setter livsens hjul ibrand og settes selv ibrand av helvede. Vi forstår hvor anklageånden kommer fra. Du som med bitterhet anklager din broder, din tunge settes ibrand av helvede og dets ånder. Jakob sier videre: Med den velsigner vi Herren og Faderen og med den forbanner vi menneskene (anklager og dømmer deres liv som noget ondt, som vi forbanner) — — mine brødre, sier Jakob, dette må ikke være så!

Hvem vil anklage Guds utvalgte? spør Paulus. Gud er den som rettferdiggjør. Ja, priset være Gud, der er en dommer som er høiere enn alle anklagedommere både i himlen, på jorden og i helvede.

Om nogen med anklageånden kommer over dig, frykt da ikke. Gud er den som rettferdiggjør. Du bør ikke avlegge regnskap for denne anklageånd. Den hånler av dine beviser. Den gjendriver dig med nye anklager. Anklageånden er hovmodig og stolt; hele dens attrå er at du skal skrifte for den og erkjenne at den har rett. Og da står jo den som sannhetens ånd, da blir denne ånd æret.

Henskyt din sak til Gud. Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død (for mine synder) ja meget mere, som også er opstanden (til min rettferdiggjørelse — for å hevde min rettferdighet som blev forhvervet ved hans død), som også er ved Guds høire hånd, som også går i forbønn for oss. Rom. 8.

Hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, angst eller forfølgelse? roper Paulus?

Om anklage-ånden kan ha grunn, men man ved Guds Ånd er overbevist om noget galt, som dog er renset bort ved Jesu død og hevdet ved hans opstandelse, ja enn ydermere går Kristus i forbønn for oss, da kan vi trygt avvise anklage-ånden enten den kommer direkte eller gjennem mennesker.

Se motsetningen mellem anklage-ånden og Kristi Ånd.

Anklage-ånden er bitter og dømmende uten frelse. Guds ånd er overbevisende, dømmende hjertets tanker og råd til frelse. Guds ånd er tilgivende, kjærligheten blir ikke bitter og gjemmer ikke på det onde. Anklage-ånden gjemmer og samler på det onde. Kristi ånd er en forbønns ånd. Anklageren bærer med rette sitt navn. Forbønns-ånden går med brødrenes feil og mangler til Gud, anklageånden spreder dem ut for Gud og alle vinde.

Ånden er vår talsmann, vår forsvarer (advokat) for Faderen, Satan vår anklager.

Frelse.

Om nogen har mottatt en bitter — anklageånd, hvordan kan man bli kvitt denne plageånd?

Man må undersøke grunnen hvor den har sitt sete, årsaken hvorfor jeg annammet den. Sålenge denne ånd er tilstede hos en sjel, finner denne sjel ingen renselse. Man må helt fornekte denne ånd. Forbanne den bort fra sitt liv. Nekte å høre på dens anklager, når den maler alle ting sort i sort, men må være villig å tilgi som Kristus har tilgitt. Være villig til ikke lenger å gjemme på det onde, og da kan alle de synder man har begått, bli renset bort i Jesu blod.

Men det blir for dig en kamp for livet. Du må erkjenne at det virkelig er en anklageånd, og så gå til kamp imot den. Begynn å bede til Gud mot denne ånd. Bed, for det gjelder ditt liv. Du vet, at den som ikke av hjertet tilgir sin broder, heller ikke kan vente tilgivelse. Om du begynner å bede mot denne ånd, da vil den begynne å rase verre enn nogen gang. Om mulig få nogen som er ren for denne ånd til å støtte dig i bønn, og hold ut til seiren er vunnet.

Den som ferdes meget blandt mange troende, bør være forsiktig og bedømme ånderne om de er av Gud. For det er lett å bli enig med en som er besmittet av denne ånd. Om hans ord kan synes rette, er dog hans ånd bitter.

Troende som er under innflydelse av denne ånd, må man behandle i kjærlighet om enn deres anklage går ut over en selv. De er med all sin bitterhet å ynkes over, for de vet ikke selv at Satan bedrar dem. Man kan bede dem løs, ved å bede imot den ånd som har grepet dem. Eller om man er sterk og selv ren nok, drive den ut.

Disse tegn skal følge dem som tror: De skal drive ut onde ånder o. s. v.

Når du beder til Gud for disse sjele, vil kanskje Satan anfalle dig med anklager: Du må passe dig selv, du beder ikke godt nok, du blir aldri hørt o. s. v. Det er for hårdt, opgi det likeså godt. Sådan spotter Satans stemme dine bønner. Gud gjør ikke dette.

Se hvilken verdi dine bønner har. Det kan du sette op mot Satans spott. «Og en annen engel kom og stod ved alteret, og han hadde et røkelseskar av gull. Og der blev gitt ham megen røkelse, for at han skulde legge den til alle de helliges bønner på gullalteret foran tronen. Og røken av røkelsen steg fra engelens hånd op for Gud med de helliges bønner.» Åp. 8, 3—4. Se, Gud setter sådan verdi på dine bønner at de kommer frem på gullalteret foran hans trone.

La derfor ikke Satan fravriste oss nogen av troens store verdier.

La oss på alle felter stå ham imot, og han skal fly.