Bibeltime: Matteusevangeliet 5. time

Bibeltimer over Matteus evangelium.

Matt. 4, 17: Himlenes rike = Guds rike = rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd (Rom. 14, 17) = å seire i fristelser.

Dette rike begynner som et lite sennepsfrø, mindre enn alt annet frø. Til å begynne med må man ha forstørrelsesglass for å kunne øine rettferdigheten (Guds rike), men omsider, eller på slutten, må man ha forstørrelsesglass for å opdage urettferdighet, og enda er det ikke råd å finne noget.

Matt. 13, 31 og 32. Himlenes rike var i dobbelt forstand kommet nær. 1. Det var i Kristus, midt iblandt dem. 2. Tiden var nær, da det også kunde komme inn i dem, såsnart Kristi verk var fullendt og Ånden blev utgydt på pinsefestens dag.

Vers 19: «Følg mig.» Dette kan man si til den enkelte som man forstår er fattig i ånden. Den som virkelig følger Kristus, blir menneskefisker. Det fjerde ordet i vers 20 beviser at Kristus bedømte dem riktig. Det samme kan vi gjøre. Når vi ikke bedømmer riktig, da kommer dette av at vi ikke er åndelige nok, vi er for meget jordbundet og jordvendt.

Når vi lar oss lede av Ånden, vil vi treffe på slike fattige i ånden, akkurat som Jesus traff på dem, ja kanskje fire stykker på rad som Peter, Andreas, Jakob og Johannes.

Det står om Jesus at han stadig underviste og lærte folket. Han forkynte evangeliet om riket, om det rike som består i rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd. Man må omvende sig for å komme inn i dette rike og omvende sig for å kunne holde sig der. Det er synd som gjør at man ikke er der.

Vers 24: Hvis det blev slik med oss som med Jesus, at alle blev helbredet, vilde ryktet spre sig forferdelig, og det vilde bli et voldsomt opstyr; men det er ikke usannsynlig at Gud vil gjøre det slik for oss, når det lakker nærmere endens tid.

I almindelighet ber man nokså makelig for de syke. Nogen blir helbredet, vesentlig fordi de selv tror, andre ikke. Den som ber for den syke, kan også ha slik tro at troen smitter på den syke. Jesus gjorde ikke mange kraftige gjerninger på sitt hjemsted p. gr. a. deres vantro.

Det var et kolossalt opofrende liv Jesus levet, men vi er kommet i mere eller mindre grad i vane med å ta det makelig. 2. Kor. 6, 5 og 11, 27. Luk. 2, 37. Matt. 17, 25. Skal det bli helbredelser som nevnt i Matt. 4, 23 og 24, må det nok adskillig mer alvor og opofrelse til. «Dette slags farer ikke ut, uten ved bønn og faste.» Men man kan også faste forgjeves, når det ikke er den rette beveggrunn.

Skal man kunne vente ekstra store ting, må man sette tilsvarende meget inn. Det må være rimelig sammenheng mellem årsak og virkning, mellem innsats og utbytte. Med slikt liv som Jesus og disiplene levet som årsak, kunde man nok med rette vente slike veldige virkninger. Man kan neppe vente slike virkninger ved å ta det som så: En «bedre» middag, middagslur, vekkes med kaffe og kaker, spasere en tur for å få appetitt til aftens, en «bedre» aftens, og så nappe bibel og sangbok for å komme såvidt tidsnok, eller for sent, til møtet.

I Skjulte Skatte for desember 1916 har Aksel Smith, Drøbak, skrevet et stykke som er vel verd å ta op igjen, da dette nummer av bladet ikke eksisterer mer. Det heter: