Omkring Herren stormer det sterkt

Omkring Herren stormer det sterkt.

Den Allmektige, Gud Herren, taler og kaller på jorden fra solens opgang til dens nedgang.

Fra Sion, skjønnhetens krone, stråler Gud frem. Vår Gud kommer og skal ikke tie; ild skal fortære for hans åsyn, og omkring ham stormer det sterkt. Sal. 50, 1—4.

Når Gud taler til jordens beboere, da er det fra Sion, skjønnhetens krone. Ild fortærer for hans åsyn; for lov utgår fra Sion, og den brenner op alt som strider mot hans befalinger. Alt urent blir fortært. Å komme Gud nær, det er å komme i ilden. Omkring ham stormer det sterkt. Når en sjel vender om til Gud, da begynner stormen. Tankene kretser om den synd man har begått. Tukt og storm hviner om ørene. Hjerte og sinn kommer i kok. Fra alle kanter kjenner vi stormen, inntil vi gir op for Herrens vilje, og lar ilden fortære ofret.

Da Abraham gikk til Moria-fjellet for å ofre sin sønn, den eneste, Isak da var stormen sterk i hans sinn og tanker. Her stormet det også på Jebusitten Ornans treskeplass, da Herrens engels sverd var rettet mot Jerusalem for å ødelegge staden. Men just på dette sted bygget Salomo Herrens hus i Jerusalem. 2. Krøn. 1. og flg.

Vi har også vårt Sion, hvor ilden fortærer ofret, et Moriafjell, hvor vår hjertens kjære Isak skal ofres. Det er stedet hvor Herren bor, hans skjønnhets krone blir der åpenbaret for oss. Men ak, hvor det stormer såre, når Herren skal avtvette Sions døtres urenhet, og han skal vaske Jerusalems blodskyld bort fra dets midte ved doms ånd og renselses ånd (ild). Es. 4, 4. Først når det er skjedd, da er vi skikket til å innta den plass som er nevnt i Hebr. 11, 22: Men I er kommet til Sions berg, den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til englenes mange tusinder, til høitidsskaren, til dommeren, alles Gud, til de fullendte rettferdiges ånder og til Jesus, mellemmann for en ny pakt.

Det er ganske letvint å lese om dette; men hvor har det ikke stormet i hjerte og sinn, før vi fant en hvileplass på dette Guds berg. Hvor har ikke Guds ild herjet og brent alt urent i vårt hjerte, før vi blev rene nok til å kunne bo hos Gud og alle hans hellige uten å frykte og skjelve. For syndere bever på Sion, skjelven har grepet de gudløse: Hvem kan bo (ha sitt hjem og hvilested) ved en fortærende ild? Hvem kan bo ved evige bål? Hvem føler sig vel tilfreds der, så han aldri mer vil bort derfra? Jo, den som vandrer i rettferdighet og taler det som rett er, den som forakter det som vinnes ved urett osv. Es. 33, 14 og flg. Han skal bo på høie steder, fjellfestninger er hans borg; sitt brød skal han få, vannet skal ikke slippe op for ham. Dine øine skal skue kongen i hans herlighet, de skal se et vidstrakt land.

Men før du er kommet dithen, har Herren stormet såre. Ilden bragte dig frykt og skjelven. Men nu er alt stille. Hebr. 4, 3. Du er kommet inn til Guds hvile. Du er ferdig med alle dine gjerninger, som bragte dig storm fra Herren. Og nu hviler og vandrer du i de gjerninger Gud har beredt og lagt ferdig for dig fra evige tider. Du er ikke lenger din egen, men du er et Guds verk. Ef. 2, 10.

Men hvorledes ser Sion ut for de vanhellige, for de som ikke vil i stormen og ilden, for de som sparer sig selv og sitt liv i denne verden?

Jo, over hvert sted på Sions berg og over dets forsamlinger skal Herren skape en sky og en røk om dagen og glans av luende ild om natten; for over alt herlig er det et dekke. Es. 4, 5.

De står på avstand og advarer mot Sions innbyggere og dets forsamling, idet de sier: Pass dere, se hvilken sky og røk; det må være selve helvede og avgrunnen å komme bort der. Du kan jo høre stormen på mange mils avstand. Og når det er natt i sjelen, da ser Sions berg ut som glans av luende ild. Hvor forferdelig å komme dit. Spar dig selv for sky og røk og ild. Og så går de selv ikke inn til hvilen på Sion, og de som var i ferd med å gå inn, søker de av all makt å hindre det. Dette er loven om Sions berg og dekket som skjuler det herlige. Men de som tror, er som Sions berg. De lar sig ikke skremme med vanære eller lokke med ære; for de har lært at kjødet gavner intet. Men de som tror, hører æren til. Men for de vantro er den sten som bygningsmennene forkastet, blitt til en forargelsens klippe, en anstøtssten, som er blitt forkastet av mennesker, men som er dyrebar og kostelig for Gud. Han er hovedhjørnestenen, den levende sten, som vi innbydes å komme til for selv å bli levende stener opbygget til et åndelig hus — en Guds bygning. Dette er Jerusalems åndelige tempel. Det står på Moria berg, hvor du ofret din Isak. 1. Pet. 2, 4 og flg.