Klippen hvorav vi er dannet

Klippen hvorav vi er dannet.

Hør på mig, I som jager efter rettferdighet, I som søker Herren! Se på det fjell som I er hugget ut av, og på den brønn som I er gravd ut av!

Se på Abraham, eders far, og på Sara, som fødte eder! For da han ennu bare var én, kalte jeg ham, og jeg velsignet ham og gjorde hans ætt stor. Es. 51, 1—2.

Det var trøstefullt for Israel på motgangens dag å vite hvem de var og hvorfra de var kommet. Mens de ennu var i Abrahams lend hadde Gud velsignet dem; og sålenge de søkte Herren og jaget efter rettferdighet, kunde de med frimodighet og håp se hen til den klippe de var hugget ut av, og til den brønnhule hvorfra de var kommet, og derfra forvente all godhet og velsignelse.

Nu blev løftene gitt Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og dine ættinger, som om mange, men som om én: Og din ætt, og dette er Kristus. Gal. 3, 16. Kristus blev en forbannelse for oss, forat Abrahams velsignelser kunde komme over hedningene i Kristus Jesus. Gal. 3, 13—16.

Om Israel på motgangens dag kunde fryde sig i forjettelsen, så kan vi det enn mer i Kristus Jesus.

Vi som er født av ham, er kjent og utvalgt i ham fra før verdens grunnvoll blev lagt. La oss da bli oss bevisst hvem vi er, og hvorfra vi er kommet. Må vi fulle av håp og tro se hen til den klippe hvorav vi er uthugget. Hver sten som uthugges her, åpner veien for en levende vannkilde, nok til hver enkelt person gjennem hele livet til å leve et seirende og lykkelig liv. Ja, vi er kalt til å leve et liv i overflod, slik at det ut fra vårt liv kan rinne strømmer av levende vann også til andre. Joh. 7, 38.

Lov Gud i forsamlingene, lov Herren, I som er av Israels kilde. Salm. 68, 27. Det er en kilde mot all synd og urenhet. Sak. 13, 1.

Ut fra denne kilde vil der alltid strømme velsignelse, nåde og kraft nok i rikelig mål, forat vi alltid i alle ting kan ha alt det vi trenger til, og således rikelig kan gjøre all god gjerning. 2. Kor. 9, 8.

Det er bare de gjenstridige som bor i et tørt land. Så de som føler kristendommen som en byrde og synes alt er så tungt og vanskelig, vil finne årsaken i gjenstridighet. Men tåpelig er det å leve et ørkenliv nu i den nye pakts tid hvor det er slike rike muligheter for ved ydmykhet å leve et ophøiet og velsignet liv.

Det blir klarere og klarere inntil høilys dag for de som vandrer like frem på rettferdighetens sti, og de skal kalles rettferdighetens terebinter, Herrens plantning til hans ære. Es. 61, 3. De skal være en prektig krone i Herrens hånd, og et kongelig hodesmykke i Guds hånd. Es. 62, 3.

De ugudeliges vei er derimot som det dype mørke, og de vet ikke hvad de snubler over. Ordspr. 4, 19.

Den urettferdige mener sig å gjøre fortjeneste ved ikke å betale det han er skyldig, men der forregner man sig grundig. Slike penger vil man få i en hullet pung og forbannelsen vil hvile over dem og deres slekt.

Man kommer heller aldri lettvint forbi en sak ved å si en løgn, for til en slik sak vil Gud før eller siden føre oss tilbake. Han fører nøie regnskap med hver enkelt, og enhver sak, være sig godt eller ondt, skal han føre frem for lyset.

Hvor mange er det ikke som ved urettferdighet, løgn og hykleri søker å smyge sig på en lettvint måte gjennem denne verden. De speider efter alleslags veier til vinning, men i virkelighet fører de alle til grundig tap og fortapelse.

Det kan også til tider se ut som det går slike heldig og godt, men skal man se på deres endelig, så er det uhyggelig.

Det er bare én vei til vinning, og det er å gå like frem på rettferdighetens sti. Det vil koste alt vårt kjød å gå denne vei, men derfor er det godt å vite på kampens dag hvem vi er, hvorfra vi er kommet, og hvor vi går hen, og at rettferdighetens vei er forjettelsens vei.