Gudfryktighetens hemmelighet

Gudsfryktens hemmelighet.

Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med mig på min trone, likesom jeg og har seiret og satt mig med min Fader på hans trone. Åp. 3, 21.

Dette sier Jesus til Laodikea menigheten, og det sier han til oss idag. Seire likesom han har seiret. Skal det bli tale om en like seier, må det jo også være tale om en like kamp. Hvad er så det for en kamp, som Jesus kjempet og blev oss et forbillede? Jo, mot det som hindrer oss i å lyde Gud. Hvad er så det for noget? Jo, det er egenviljen — kjødets og tankernes vilje. Efs. 2, 3. Den var det som fordum og som kanskje fremdeles delvis har makten over oss. Imot den stod loven maktesløs, og hvert menneske er maktesløs mot den. Denne vår nød var det Gud så, og han sendte sin Sønn for å beseire denne vilje, og befri oss fra den trældom vi var i. Det gjorde Jesus frivillig. Han gav avkall på å være Gud lik, og blev mennesker lik. Rom. 8, 3. Fil. 2, 6—8. Han blev født inn i menneskeslekten, og fikk del i kjød og blod som barnene. Hebr. 2, 14—18. Engle skulde han jo ikke ta sig av, så lik dem behøvde han ikke bli. Heller ikke var det Adam før fallet han skulde hjelpe; for slike var det ingen av. Men det var Abrahams ætt han skulde ta sig av. Derfor måtte han bli dem lik i alle ting. Han måtte få del i den samme kamp for å gjøre det Abrahams ætt ikke klarte, nemlig «Seire». Idet han fikk del i kjød og blod, møtte han jo også kjødets og tankernes vilje. Som menneskesønn kaller han den vilje for sin vilje, idet han sier: «Jeg er kommet ned fra himlen, ikke for å gjøre min vilje; men hans vilje som har sendt mig». Joh. 5, 30. 6, 38. 8, 28. Matt. 26, 39. I Jesus møttes disse to viljer, menneskeviljen og Guds vilje. Og i Jesus fikk menneskeviljen sin død, og Guds vilje skjedde til fullkommenhet. «Den som seirer, likesom han har seiret —».

Ved denne kjødets og tankernes vilje, som han som menneskesønn hadde del i, kunde han fristes som oss; men i motsetning til oss så seiret han, og blev uten synd. Hebr. 4, 15. Han led idet han blev fristet, og kan komme oss til hjelp som blir fristet. Han led idet hans vilje måtte dø. Da nu Kristus har lidt i kjødet, så vebner og I eder med den samme tanke, at den som har lidt i kjødet er ferdig med synden. 1. Pet. 4, 1—2. På den måte får vi del i Kristi lidelse og død, som gjør at vi blir ferdig med synden, så Kristi liv kan åpenbares i vårt dødelige kjød. 2. Kor. 4, 10—11.

Jesus lærte lydighet av det han led. Det var jo Faderens vilje han skulde gjøre. Da han blev fullendt, blev han ophav til evig frelse for de som lyder ham. Hebr. 5, 7—9. «Den som seirer, likesom han har seiret —.»

Jesus begynte og fullendte. Det blir en lydighetsvei. På den vei merker vi at kjødet er oss et forheng; men Jesus banet den nye og levende vei igjennem forhenget, idet han selv fikk del i kjød. Hebr. 10, 20. Efter kjødet var han av Davids ætt; men efter Hellighets ånd er han godtgjort å være Guds veldige sønn. Rom. 1, 3—4. Han som led døden i kjødet, men blev levendegjort i ånden. 1. Pet. 3, 18. Dette er en stor gudsfryktens hemmelighet, som vi får bruk for når vi skal likedannes med Kristus. 1. Tim. 3, 16.

Jeg får fred med Gud ved å erkjenne min synd, og Jesu blod renser mig. Men frelsen ved lydighet er likedannelse med Sønnen. Da må det samme foregå i oss som foregikk i ham i hans kjøds dager. Det var ingen lek; kampen var ikke skuespill. Med sterke skrik og tårer frembar han nødrop til ham som kunde frelse ham fra døden. Han kjempet så sveden falt som blodsdråper, idet han bad: «Skje ikke min vilje, men din vilje.» Hadde hans vilje skjedd, hadde det vært døden, d. v. s. hans legeme hadde måttet se forråtnelse, men han blev bønnhørt. Guds vilje skjedde til fullkommenhet i og ved hans legeme, og døden kunde ikke holde ham. Jesus sa: «Den kalk jeg drikker, skal også I drikke.» Når den kalk, «Døden over egenviljen», rekkes oss, så gruer vi, men da skal vi herliggjøre Faderens navn ved å gjøre hans vilje. Joh. 12, 27—28. Luk. 12, 50. Her finner vi trøst i Kristus, kjærlighetens husvalelse, åndens samfund, medfølelse og barmhjertighet. Fil. 2, 1.

Jesus ofret sig i kraft av en evig ånd. Hebr. 9, 14. Den hadde han fra fødselen, idet han var undfanget av den Hellige Ånd, og ikke født efter manns vilje. Den ånd har i Jesus beseiret alt kjød, dødet all egenvilje. Den ånd var det han sendte til verden på Pinsedagen. Dersom vi vandrer i den ånd, skal vi ikke fullbyrde kjødets begjæringer. Gal. 5, 16. «Den som seirer, likesom han har seiret —».

Vi har fått kraft, idet den Hellig Ånd kommer over oss, og vi skal være hans vidner. Ap. gj. 1, 8. Derfor kunde Jesus si, efter å ha lovet å sende den Hellige Ånd: «I skal holde mine bud, likesom jeg har holdt min Faders bud.» Han utsendte disiplene, likesom Faderen hadde utsendt ham. Nu kunde disiplene og de som trodde på deres ord, være ett, likesom Sønnen og Faderen, ja fullkommede til ett. Joh. 15, 9—10. 17. 16, 18, 21 og 23 v.

For en stor frelse, likesom Ham i alle ting. Ett, likesom Faderen og Sønnen er ett. Hvem tror vel dette? Jo, de som tror Kristus kommet i kjød. De tror også at han kan åpenbares i kjød i dag. Den dyre tro har Satan fravristet Guds folk idag. Derfor alle partier og all synd. Det er Antikristens ånd som er virksom. Den fornekter at Jesus er Kristus kommet i kjød; dette er forføreren. 2. Joh. 7. Antikristens ånd var allerede virksom på Johannes’ tid. Den begynte å forføre de troende da, og har stedse tiltatt i sterkere grad. Idag er Guds folk forført i den grad at Guds ånd, som bekjenner Jesus er Kristus kommet i kjød, blir av dem regnet som forføreren 1. Joh. 4, 2.

Du som lengter efter å seire likesom han har seiret, vågn op og prøv åndene, om de er av Gud. La dig ikke dåre av søte talemåter, men ta imot korsets ord. Da vil du likesom Kristus lide døden efter kjødet og bli levendegjort efter ånden. Da skal du også arve med ham, og sitte på troner med ham. La ingen frarøve dig kampprisen. Drikk den kalk han har drukket, og du skal få en plass ved hans side. Mark. 10, 39—40.

Hvem er denne som kommer fra Edom, i røde klær fra Bosra, denne der er så prektig i sitt klædebon, kneisende i sin krafts fylde? — Mig er det, jeg som taler rettferdighet, som er mektig til å frelse. Es. 63, 1—6.

Edom er Esaus efterkommere. 1. Mos. 25, 30. Esau er forbillede på kjødet, som skrevet er: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg. Rom. 9, 13.

Hvem er denne som kommer fra Edom? Mig er det som er mektig til å frelse. Der i Edom — i kjødet har vi alle vært fangne, derfor måtte Jesus dit, for å løse og frelse oss ut. Mig er det, som er mektig til å frelse. Persekaret trådte han alene, ingen var med ham. Han hadde ikke det han kunde helle sitt hode til. Hevnens dag var i hans hjerte, og gjenløsningsåret var kommet. Han skulde fri oss av våre fienders hånd, og gi oss å tjene ham uten frykt i hellighet og rettferdighet for hans åsyn alle våre dager. Luk. 1, 74—75.

Han nedtrådte folkeslag i sin vrede. Han fordømte synden i kjødet. Rom. 8, 3. Han som er mektig til å frelse, kommer ifra Edom, og efter ham kommer et folk, barn som ikke vil svike. Han er blitt dem en frelser. Es. 63, 8. Nu behøver vi ikke lenger være i kjødet. Alle uten svik kan følge ham efter. Op fra Edom for å tjene Gud i hellighet og rettferdighet. Er det svik, og ikke et helt hjerte, forblir man i kjødet. De får aldri seier over synd. De dekker over Esau. Når Guds ånd er virksom, han som åpenbarer Esaus gjemmesteder, blir de vrede. Det kaller de for hård tale, for liten kjærlighet, o. s. v. Esau har mange lønnlige gjemmesteder, og er du ikke helhjertet, forblir han nok i live. Men for de som er uten svik, vil Gud avdekke alle hans lønnlige steder, og tilintetgjøre hans avkom, brødre og naboer, så han ikke er mer. Jer. 49, 10.

La oss følge ham efter, som taler rettferdighet, som er mektig til å frelse. La oss ta imot denne frelse og følge ham ut fra kjødet, til en vandring i ånden.

Gud har gitt Jesus makt til å holde dom, fordi han er menneskesønn. Derfor forstår han å dømme menneskene. Og de som er i gravene, skal høre hans røst, og de skal gå ut, de som har gjort godt, til livets opstandelse, og de som har gjort ondt, til dommens opstandelse. Joh. 5, 27—29. 1. Tim. 2, 4—7.