Abrahams tro

Abrahams tro.

Og Gud sa til Abraham efter at Lot var dratt bort: «Se mot norden og mot sønden, mot østen og vesten; for alt det land som du ser, vil jeg gi dig og ditt avkom, og jeg vil gjøre ditt avkom som støvet på jorden.» Abraham slo sitt telt op i Mamre Lund og bygget der Herren et alter. 1. Mos. 13, 8—18.

Abraham lot Lot få velge de beste steder. Han visste det var Guds velsignelse som gjør rik, og satte ikke sin lit til jorden. Det står om Lot at han opløftet sine øine og så at sletten ved Jordan var vannrik, ja som Herrens have. Det som fikk Lot til å opløfte sine øine, var bekymring og havesyke, og han opslo sine telt ved Sodoma og Gomorra. Slik er det alltid når man i vantro og havesyke opløfter sine øine. Det blir da alltid i retning av Sodoma og Gomorra. Timelig vinning lokker bestandig i retning av verden og urettferdighet. Den vantro slår sine telt så nære Sodoma han kan.

Da Lot var dratt bort fra Abraham, sa Gud: «Opløft dine øine.» Nu var det Abrahams tur til å opløfte sine øine. Han gjorde det efter Guds befaling. Han hadde opgitt alt i tro til Gud, derfor gav Gud ham det igjen. Den som mister sitt liv, skal finne det. Lot led pine i sin sjel hver dag over den ondskap han så og hørte. Den som vil bli rik, gjennemstinger sig selv med mange piner. Abraham derimot fikk det som en tilgift fordi han søkte Gud alene. Det man søker utenom Gud, følger det alltid mange piner med. Den glede Gud gir, er det ingen skår i.

Efterat Abraham hadde mottatt løftene og slått sitt telt op i Mamre Lund, bygget han der et alter. Abraham hang ikke ved noget utenom Gud. Selv det Gud gav ham, var han løst ifra. Han bygget et alter; han ofret det alt og bodde som fremmed i det lovede land.

Lot derimot bygget ikke noget alter. Tross han utså sig det beste, hadde han intet å ofre. Slik er de Lotkristne idag som søker denne verden, men har dog aldri noget å ofre. De derimot har Abrahams tro som elsker sannhet og rettferdighet, selv om de skal lide tap på alt, og disse har alltid noget å ofre.

Det var efter at Lot var dratt fra Abraham, at Gud åpenbarte sig for ham. Vil man ha åpenbarelser fra Gud, må man skille sig fra de vantro og avlegge alt som tynger. Slike helhjertede mennesker blir urokkelige og kan redde andre. Lot derimot blev revet med de ugudelige og måtte reddes.

Da Abraham hadde reddet Lot og kongen av Sodoma, vilde kongen gi Abraham alt godset; men Abraham sa: «Jeg har opløftet min hånd til Gud som eier himmel og jord, at jeg ikke vil ta så meget som en skorem, for at ikke du skal si: «Jeg har gjort Abraham rik.» Efter at dette var hendt, kom Herren til Abraham i et syn og sa: Frykt ikke Abraham, jeg er ditt skjold og din meget store lønn. 1. Mos. 14, 21—23. 15, 1. Abraham hatet endog den av kjødet besmittede kjortel, Jud. 23. Han vilde ikke ha noget av den urettferdige konges gods. Han hadde opløftet sin hånd til Herren. Kun fra ham vilde han motta noget. Ingen annen skulde rose sig av å ha gitt ham noget. I vantro rekker man sin hånd både hit og dit. På den måten blir man mennesketræl. Både den ene og annen kan rose sig av å ha hjulpet en. Man blir ikke en som Gud kan vise sin makt på. Man blir aldri et vidnesbyrd for menneskene om Guds trofasthet. Efter at Abraham hadde nektet å motta noget uten fra Gud, da åpenbarte Gud sig for ham. Når man avkapper alle forbindelser og slutter å sette sitt håp til kjød, da får man åpenbaringer. Da sier Gud: Jeg er ditt skjold, din meget store lønn. Man kunde tenke: Den åpenbarelsen burde han hatt før han gav avkall på det andre. Ja, slik sier vantroen; men det er den som tror, som får se Guds herlighet. Den vantro har Satan makt over; for han kastet tvilen inn i våre første foreldre. Da drev Gud dem bort fra sitt åsyn. Gud er hellig og nedlater sig ikke til et sinn hvori Satan har rum. Derfor heter det: Skill dig ut, rør ikke ved urent, og jeg vil ta imot eder. 2. Kor. 6, 17—18. Derfor må vi trekke vår hånd tilbake fra alt synlig og rense vårt sinn fra alle forhåpninger til kjød, da vil Gud anta oss og åpenbare sig for oss; for vi skal være hellig i all vår vandel, likesom han er hellig som kalte oss. 1. Pet. 1, 15. De rene av hjertet skal se Gud. Vi vil at Gud skal åpenbare sig for oss og iblandt oss, men her er veien for den enkelte og for hele menigheten.

Herren sa til Israels folk: I er et hårdnakket folk; drog jeg et øieblikk midt op iblandt dig, så måtte jeg fortære dig. 2. Mos. 33, 5. Israel var vantro, og Gud kunde ikke blande sig. Skulde han være iblandt dem, måtte han fortære dem. Ja, Moses måtte slå op sitt telt langt fra leiren for der å tale med Herren. Å komme Gud nær er å komme til en fortærende ild. Han vil avtoe Sions døtres urenheter ved en ånd som dømmer og en ånd som optender ild. Es. 4, 4. Dette er det hyklerne advarer imot og kaller: Hård tale, dømmende og liten kjærlighet. Men alle de som elsker Gud av hele hjerter, elsker også denne ånd som dømmer og optender ild. Dette er bruden som renser sig for å finnes uten flekk og lyte for ham i fred. Har du dette håp, da kom nær til denne ånd. Frykt ikke for dommene og for det ilden fortærer. Du skal gå ut som gullet og være til herlighet og ære i Jesu Kristi åpenbarelse, og fryde dig med en uutsigelig og forherliget glede.