Driverens røst

Driverens røst.

Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst. Job. 3, 18. I dødsriket er det slik. — Det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket, dit du går. Pred. 9, 10. Men vi er reddet fra døden, og dermed også fra dødsriket. — — Og opvakt oss med ham og satt oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus. Ef. 2, 6. Vi er med vårt sinn satt i det himmelske, og der er ingen dødsstilhet. Det skal utføres en masse i nådens tid, og dertil gives oss all nåde ovenfra, derfor trenger vi jevnt å høre driverens røst. Vi har lett for å slumre inn. Vår rene hu trenger til å vekkes atter og atter. — Vi er da ikke kommet til dødens engler. Job. 33, 22. Heller ikke til et fjell som en kan ta på med hender. Hebr. 12, 18. Men til Sions berg og den levende Guds stad, til det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener, til høitidsskaren og menigheten av de førstefødte, som er opskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, og til de fullendte rettferdige ånder, og til Jesus, mellemmann for en ny pakt, og til oversprengningens blod som taler bedre enn Abels. Hebr. 12, 22—24. Her er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll. 1. Tim. 3, 15. Her liker man driverens røst. Her liker man å påskynnes, fordi man vandrer efter frihetens fullkomne lov. Her er liv og rørelse. Her står gjerninger, virket ovenfra, i høi kurs. Her arbeides. Her rives ned og bygges op. Her plantes. Her vannes. Her gir også Gud vekst. Her jages. Her streves. Her håpes, og håpet blir ikke tilskamme. Her overvinnes. Her avlegges. Her underlegges. Her undertvinges. Her avføres. Her iføres. Her gjøres alt som gjøres skal for å bli en brud verdig Guds sønn. — Men i dødsriket skjer ingenting, heller ikke i dødningers forsamling. Der har Jesus gjort alt. Der slipper de å høre driverens røst. De har det så deilig. De kan jo heller ingenting gjøre. De er jo bare mennesker. Synd og nåde, det passer igrunn så godt sammen Så har de det så godt sammen, så hyggelig, stille og koselig. Intet rop og skrik. Ingen forstyrrelse. Ingen vekter på muren som roper tiden. Det trenges igrunn ikke. De er pene og pyntelige mennesker alle sammen. Gud ser på dem gjennem Jesus, de er fullkomne i ham. Fred, fred sier predikantene, hans nåde er oss nok. Da blir alle så varme om hjertet. så forståelsesfulle. — — — Gud fri oss og bevare oss fra slikt stell. Selv om vi har vårt sinn i det himmelske, så har vi alle vårt kjød på jorden. Et kjød hvori det ikke bor noe godt. Et kjød som er forbannet. Et kjød som det må føres krig mot. Et kjød som hverken vil eller kan være Guds lov lydig. Et kjød som har hang til død. Et kjød som må føres i døden av en som er sterkere. Når dette kjød blir iført verdslig visdom, kunnskap, makt og rikdom, settes det i høisetet, ikke bare i verden, men også i dødningers forsamlinger. Så blir det æret og aktet av alle. Men i den levende Guds menighet blir samme kjød bombardert efter alle kunstens regler, for ingen der mener sig det noe skyldig. Og for at dette bombardement skal bli fyldestgjørende, trenger vi driverens røst.