Omgjord deres sinns lender

Omgjord eders sinns lender.

Vær edru, og sett eders håp fullt og fast til den nåde som blir eder til del i Jesu Kristi åpenbarelse!

Det er intet man slik må våke over som hjertet og tankene. Blir vi beruset i tankelivet, da glir snart det hele ut i falsk frihet. Skriftene blir fordreiet og gir håp og utløsning for det kjød som skal dø. Derfor sier Paulus: Så stå da omgjordet om eders lend med sannhet. Ef. 6, 14. Her menes sinnets lend. Begynner man i sinnet å være likegyldig med sannheten, da beviser det at hjertet er fordervet. Da begynner læren om at syndelegemet er utkastet, at Jesus har gjort alt for oss, og at vi kan leve slendrian kristenliv så meget vi vil. En falsk lære, som just ikke sies med ord, men som allikevel eksisterer og som fører til fordervelse. Storaktighet i levnet er bevis for at sinnets lender ikke er omgjordet. Likeså persons anseelse, den som råder ved uårvåkenhet og havesyke. Ukyskhet i tanker, ord og gebærder fremkommer derved at sinnet ikke er omgjordet. Partivesen har sin rot i bekymringer og havesyke. Sinnet er ikke omgjordet med sannhet. Gal. 5, 19 og 20. Den som gjør slikt og lever i sådant, ligger under, han kan ikke hevde sin sak i dommen. Den som er omgjordet med sannhet, vil våke over at hans hjerte ikke blir betynget med vellevnet. Han vil gi akt på sine barn og ikke ofre dem til maktene, men til Jesus Kristus. Når foreldrene setter alt, meget eller lite inn på å få barna op, op i verden utover det nødvendige til livets ophold, da beviser det at sinnets lender ikke er omgjordet. Når ledere av kristelige forsamlinger streber med å få sine barn høit op i verden, da er sinnet ikke omgjordet. Man tilber avguder på høidene, og det blir en kostbar affære for de menigheter som skal bekoste dette. Den som er Kristi disippel, vil forstå at Guds sak ikke har noget med avguderiets sak å gjøre. Man kan ikke tjene både Gud og avguderne.

Dersom vi ikke ifører oss Guds fulle rustning, vil vi ganske naturlig gli ut i avguderi, som er storaktighet i levnet, havesyke og andre lyster som fører til fortapelse.

Kong Josafat vandret på sin far Asas vei og vek ikke fra den, men gjorde hvad rett var i Herrens øine.

Dog blev offerhaugene ikke nedlagt, og folket hadde ennu ikke vendt sitt hjerte til sine fedres Gud. 2. Krøn. 20, 32 og 33.

Sinnets lender var ikke omgjordet for Gud Herren alene. Det store i verden henger også godt igjen blandt de kristne i våre dager. Skal man bruke sverdet mot offerhøiene, da blir der skrik og jammer.

Disippelskapet krever lydighet mot Ordet, et for Herren omgjordet sinn og en høi og tett mur. Åp. 21, 12. Alt annet duer ikke, det fører ikke frem, selv om man er herlig frelst, døpt i vann og døpt i Ånd, som man sier. Det er vandringen i et nytt levnet det kommer an på. Guds Ånd (veilederen) må få veilede oss. Hvis ikke utslukkes Ånden.

For hverken omskjærelse eller forhud er noget, men bare en ny skapning. Gal. 6, 15 og 16. Og så mange som går frem efter denne rettesnor, fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!

Herav lærer vi at syndsforlatelse, dåp i vann, dåp i Ånd, brødsbrytelse o. s. v. er nødvendige ting for å gjøre oss skikket til å bli nye skapninger. Men følger vi ikke skriftenes anvisning i disse ting, da blir syndsforlatelsen intet, fordi vi atter synder, vanndåpen blir intet, fordi vi ikke vandrer et nytt levnet, og Åndens dåp hjelper oss ikke, fordi vi ikke lar oss av Ånden veilede til hele sannheten. Alt dette er intet, når det ikke kan befordre en ny skapning i mig.

Herav fremgår med all tydelighet, at det kun er troens lydighet, disippelskapet, som duer noget. Les med eftertanke Rom. 1, 5. 15, 18 og 16, 25 og 26. Slendrian — kristendom, som igjen er hykleri, det gir ikke glede og fred, herlighet og ære. For han i hvis fotspor vi skal følge, elsket rettferd og hatet urett, derfor blev han salvet med gledens olje fremfor sine medbrødre. Hebr. 1, 9. Og fordi han led døden, blev han kronet med herlighet og ære.

Satan viste ham alle verdens herligheter (og især herlighetene på høidene) og sa: Vil du falle ned og tilbede mig, så skal du få alt dette. Da sa Jesus til ham: Bort fra mig, Satan! for det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbede, og ham alene skal du tjene. Matt. 4, 8—10.

Gad vite hvormange kristne gir Satan et så blankt avslag, når de får tilbud om verdens herligheter, især om herligheter på høidene (menneskelig ære, makt og anseelse). Istedetfor dette valgte Jesus vanære, han gikk ned til jordens lavere dele, og han fornedret sig som menneske, idet han var lydig like til døden, ja korsets død. Dette er veien, vandre på den — i hans fotspor. Da vil syndsforlatelse, dåp og åndens dåp gavne oss særdeles meget.

Et omgjordet sinn gir oss et forvandlet og fornyet sinn. Rom. 12, 1 og 2. Ef. 4, 23.

Efter apostlenes bortgang, da kristendommen begynte å brede sig, kom der store innrykk av jøder og hedninger inn i menighetene. Masserne av disse var ikke gudfryktige, så de tok ikke imot sinnsforandring. Derfor stivnet det hele til i former, døde former og blev til døde menigheter.

Disse døde menigheter har holdt det gående like til våre dager.

Det er disse menigheter vi må komme oss ut fra; for Guds menighet er levende, likesom dens hode (Kristus) er levende. Ef. 1, 22. Kristus elsket menigheten og gav sig selv for den, idet han renset den ved vannbadet i Ordet, forat han selv kunde fremstille menigheten for sig i herlighet, uten plett eller rynke eller noget sådant; men at den kunde være hellig og ulastelig. Ef. 5, 26—27.