Tale for fast lønn

Predike for fast lønn.

Den evangeliske grunnlov for evangeliets tjenere angående det jordiske — penger, mat og klær — finner vi tindrende klar og utvetydig, velsignet og ophøiet, i bergprekenen: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift.» Matt. 6, 33.

Likeså: «Den rettferdige, ved tro skal han leve.» Rom. 1, 17.

Å predike for fast lønn, står i sterk strid med evangeliets ophøiede sannheter. Det gjør det hellige kall til et almindelig levebrød, og bevirker at man sovner av. Det utelukker anledningen til et høit ophøiet, lærerikt, interessant, utviklende, prøvet og eksemplarisk trosliv.

Fromme og takknemlige brødre og søstre blir også derved avskåret en hel del anledninger til glede og velsignelse ved av hjertet å efterkomme sådanne Ord som: «Har vi sådd for eder de åndelige goder, er det da noget stort om vi høster eders timelige goder?» «Så har også Herren fastsatt for dem som forkynner evangeliet at de skal leve av evangeliet.» 1. Kor. 9, 11 og 14. «Den som oplæres i Ordet, skal dele alt godt med den som lærer ham.» Gal. 6, 6. «De står også i gjeld til dem, for har hedningene fått del i deres åndelige goder, da er de også skyldige til å tjene dem med de timelige.» Rom. 15, 27. «For de har vederkveget min og eders ånd. Skjønn derfor på slike!» 1. Kor. 16, 18.

Det ophøiede og høihellige ved saken, er at dette skal skje frivillig, av egen drift, efter Åndens virkninger i ens indre, slik som det f. eks. uttrykkes i 2. Kor. 8, 3 og 4: «For efter evne gav de, det vidner jeg, ja over evne, av egen drift; de bad oss inntrengende om å få lov til...»

Hvorfor ønsker man fast lønn? For å være sikker på å få nok å leve av. Man tviler altså på at man får det ellers. Enkelte har også prøvet å leve i tro, uten fast lønn, og erfaret at man fikk lite. Gud vilde da fremelske gudsfrykt med nøisomhet. Men denne nøisomhet (som i sannhet er en stor vinning) behaget ikke Ordets tjener. Han ønsket altså i så fall fast lønn for å kunne leve «bedre,» fordi han elsket vellevnet. Skriften taler ikke så lite om det. 2. Pet. 2, 13. 1. Joh. 2, 16. Fil. 3, 18 og 19. Hos. 7, 14. Amos 6, 4—6.

Å predike for fast lønn, har også en annen meget slem følge, og den er veldig utbredt. Man får en hel del såkalte prester og evangelister o. s. v. som ingenlunde er kalt dertil av Gud, sådanne som har talegaver og som også helst er musikalske og har et staselig utseende, og som derfor velger sådan gjerning som levevei.

Det er overvettes klart og innlysende at om sådanne skulde tilbydes å leve i tro, uten fast lønn, så vilde de fleste av dem ikke kjenne sig kalt til den gjerning, og de som forsøkte sig, vilde Gud ikke opholde som sådanne, eftersom han ikke hadde satt dem dertil. De vilde altså ikke få det de trengte for å leve, og måtte således slutte, hvilket jo var til alles beste, også for vedkommende selv.

Guds sanne profet Mika, som var full av kraft ved Herrens Ånd, og av rett og av styrke, for å kunngjøre Jakob hans overtredelse og Israel hans synd — han refset dem for at dets prester lærte for betaling og dets profeter spådde for penger, og at de enda sa sig å stole på Herren. Mika 3, 8 og 11.

Det finnes såkalte prester som er kalt til å være Herrens tjenere i ånd og sannhet og gå ut fra sin levevei som «prest», for å leve i tro, men de tør ikke for levebrødets skyld. Det finnes predikanter som ikke vil reise til en by i nærheten for å tale på et møte uten å få betaling på forhånd, før de bestiger talerstolen eller plattformen. Det finnes omreisende predikanter som mener at de ikke lenger kan reise omkring å tale Guds ord, uten fast lønn, fordi familien er blitt så stor. Nu må de ha ansettelse som forstander med fast lønn. Gud kan altså ikke lenger forsørge dem på kristelig vis efter sitt ord, eller han vil ikke, eller de får det ikke «fett» nok. Et av tre. —

La da oss, dyrebare, høihellige, troende og elskelige brødre, fortsette som vi har begynt, å leve dette ophøiede trosliv i gudsfrykt med nøisomhet, i ydmykhet, i det lave, i renhet, godhet og takknemlighet inntil enden, uten i minste måte å holde kjød for vår arm!

Og — måtte mange i de kommende dager få nåde av Gud, tro og kjærlighet, til å følge vårt edle eksempel. —