Tjener for ånd

Tjener for ånd.

Hebr. 6, 13—15. Guds velsignelse alene er ikke tilfredsstillende. Vi må få avkom. Abraham var ikke fornøid med all den rikdom Gud gav ham før han fikk en sønn, og Abraham gav Isak alt det han eide. Når Gud har storlig velsignet oss, kjenner vi trang til å gi det til andre. Mange vinner mennesker, men søker sitt eget. De får en hel del til å beundre sig i all den velsignelse Gud har gitt dem. Dette er ikke å søke Guds ære. Vi må som Abraham gi alt det vi eier til de vi har vunnet. Da blir vi tjenere, som Kristus, som blev fattig for å gjøre oss rike. Hvis hvetekornet ikke dør, da blir det ene. Det gjelder å sette livet til så man ikke blir ene med sin rikdom.

1. Kor. 2, 1—4. At tjenesten er vanskelig, forstår vi av dette. Når Paulus som hadde sådan visdom og kraft, vandret i skrøpelighet, frykt og megen beven, så trenger nok vi også til det. Vi er tjenere for ånd og ikke for bokstav, og i denne forbindelse sier Paulus: Jeg kan ikke uttenke en tanke av mig selv; men vår duelighet er av Gud. 2. Kor. 3, 5—6. Hadde han vært tjener for bokstav, så hadde han kunnskap nok, og visste efter loven hvilken straff enhver overtredelse skulde ha. Da kunde han vært sterk iblandt dem. Men nu skulde han være tjener for ånd. Det var ikke selve overtredelsen det gjaldt, men beveggrunnen til den. Det var heller ikke å straffe som var hovedsaken, men å løse dem ut fra galskapen. Her forstod Paulus at inn i dette skjulte kunde han ikke se, men måtte få åndens åpenbarelser. Derfor blev han skrøpelig. Mange blir ved sin kunnskap rike og mektige, og de duer ikke til å være tjenere for ånd, men det blir en bokstavens tjeneste, som ikke frigjør. Den som vil løse menneskene, må være tjener for ånd. Han må vandre i skrøpelighet, frykt og beven, avhengig av Guds åpenbaringer om det skjulte i mennesket og dømme derefter. Rom. 2, 16. På den måte blir vi fullkommengjort til tjenestegjerningen, fulle av nåde til hjelp og utløsning.