Dere som fordum ikke var et folk

I som fordum ikke var et folk.

Efterat synden var kommet inn i verden lærte Gud menneskene å ofre, både av kveget og av jordens grøde. 1. Mos. 4, 3—4. Noah ofret rene dyr som brennoffer, Gud til en velbehagelig duft. 1. Mos. 8, 20—21. Abraham lyder Gud og vil ofre Isak. 1. Mos. 22, 10. Efter utgangen fra Egypten byder Gud Moses å gjøre et brennofferalter. 2. Mos. 27, 1—2. Alt det som skulde ofres, måtte være uten lyte. 3. Mos. 1, 1—3. Alle matofrene matte være av fint mel og usyret. Ikke surt og ikke søtt; men salt derimot skulde ikke fattes på ofrene. 3. Mos. 2. Når de så hadde ofret efter de forskrifter Gud hadde gitt Moses, kom Guds velsignelse over dem, og han åpenbarte sin herlighet for hele folket. 3. Mos. 9, 16—24.

Men loven og ofringene hadde bare en skygge av de kommende goder. Hebr. 10, 1. Så i tidens fylde utsendte Gud sin sønn født av en kvinne født under loven: Gal. 4, 4. Han sier, idet han treder inn i verden: Offer og gave vilde du ikke ha; men et legeme laget du for mig: brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om mig, — for å gjøre, Gud, din vilje. Hebr. 10, 5—7. — Og ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme, en gang for alle. V. 10.

Han som ved en evig ånd bar sig selv frem som et ulastelig offer for Gud. Hebr. 9, 14. Kristus elsket eder og ga sig selv for oss som en gave og et offer, Gud til en velbehagelig duft. Ef. 5, 2. Så ser vi da: Ofringene hadde sin tid inntil Jesus. Gud har derved grundig undervist sitt folk om ofring. Når da Jesus iførte sig kjød og blod som oss, Hebr. 2, 14—18, eller menneskenes vilje, så var det for å ofre den. Han tok aldri hensyn til denne vilje, ikke en eneste gang i hele sitt liv. — Jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt mig. Joh. 6, 38. 5, 30. 4, 34. Hans mat var å gjøre Faderens vilje, sin egen vraket han. Ingen hadde ofret sin vilje før. De hadde ofret okser og bukker og kostbarheter. Saker og ting ofres også idag, men er det istedetfor viljen, er det døde gjerninger og døde ofringer, og det blir vi kun renset fra ved å ofre slik som Jesus ofret. Hebr. 9, 14. Nu er Jesus blitt førstegrøden. 1. Kor. 15, 23. Den førstefødte blandt mange brødre. Rom. 8, 29. Var det ikke brødre før også? Jo, men ingen som hadde ofret sin egen vilje. Han var den første som la viljen sin på brennofferalteret, frivillig!! Den første som uttømte sin sjel like til døden. Han var det lyteløse lam. Hebr. 7, 26—27. — Han som ikke gjorde synd, 1. Pet. 2, 21—24. —

La oss da gå ut til ham, utenfor leiren, og bære hans vanære, Hebr. 13, 13. Hans legeme er fremdeles utenfor leiren, og hans legemes lemmer, 1. Kor. 12, 27. Ef. 5, 30. Kol. 1, 24, har viljen som skal ofres. Der utenfor finnes et alter av jord. Dit ut går alle som ved tro er lemmer på Kristi legeme. Derute dannes et nytt folk, det åndelige Israel. Derute holdes ilden vedlike hele natten. 3. Mos. 6, 1. Der blir alles viljer fortæret. Guds vilje blir felles for alle. Her sveises de alle til et folk.

I som fordum ikke var et folk, men nu er Guds folk. I som ikke hadde funnet miskunn, men nu har fått miskunn. 1. Pet. 2, 10. Vi som ikke var et folk, har derute funnet miskunnhet. Her dannes vi til konger og prester for Gud. Til konger fordi vi hersker over vårt kjød. Til prester fordi vi ofrer det. Alt efter frihetens fullkomne lov. Her dannes vi til å ligne Kristus i hans død. Filp. 3, 10. 2. Tim. 2, 11—12. Rom. 8, 17. Her blir vi saltet med salt. Her lærer vi å holde fred, Mark. 9, 49—50, for kjødet hvori det ikke bor noget godt, Rom. 7, 18, blir ofret. Her dannes den nye skapning, efter denne rettesnor. Fred og miskunn være over dem, og over Guds Israel. Gal. 6, 15—16. 5. Mos. 33, 28—29.