Kristendommen må leves

Kristendommen må leves.

Paulus skriver til Romerne: Eders kjærlighet være uten skrømt, avsky det onde, hold fast ved det gode! Rom. 10, 9. Denne formaning trenges også i vår tid hvor det er så megen tale om kjærlighet til Gud, men små resultater derav i livet. Men dette skal du vite, at i de siste dager skal der komme vanskelige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, stortalende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, umilde, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, fremfusende, opbleste, slike som elsker sine lyster høiere enn Gud, som har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft —. 2. Tim. 3, 1 flg. Sådan skulde menneskene være i de siste dager, og hvad ser vi for våre øine? Jo, at menneskene er slik idag. Ikke bare verden; men også en stor del av dem som kaller sig troende. De fleste kristne tar det overfladisk med sin kristendom. Istedetfor å elske rett og gjøre rettferdighet så de hunde bli frelste, elsker de å leve i sine lyster. Midt i all denne elendighet påberoper de sig å elske Gud og har håp om å bli Kristus lik og komme til himmelen, disse egenkjærlige, hvis tanker og gjerning kretser om hvad som behager dem selv, og er fulle av krav til andre. Den pengekjære hvis tanker er å tjene mest mulig penger og spare dem sammen til egen fordel. Den stortalende, som brammer av det han hverken forstår eller er. Den overmodige og spottende som ikke frykter Gud. Den utakknemlige o.s.v. Kan det sies om dem at de vandrer i en uskrømtet kjærlighet, så de efterfølger Kristus? — dertil blev vi, kalte —, han som ikke levet sig selv til behag, men oss. Han som ikke kom for å la sig tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv. Matt. 20, 28. Kan det sies om disse at de avskyr det onde og lever sitt liv for andre, og holder fast ved det gode eksempel som Jesus Kristus har gitt oss, forat vi skulde følge efter i hans fotspor, han som ikke gjorde synd, og i hvis munn der ikke fantes svik. Nei, de som lever slik, vandrer nok ikke i Jesu fotspor, men på den brede vei som fører til fortapelse. For de som lever efter sine lyster er levende døde. 1. Tim. 5, 6. Man kan ikke leve i synd og samtidig tjene Gud; for ingen kan tjene to herrer samtidig, det er lett å forstå, når man tenker litt nærmere over saken. Hver den som har dette håp til ham — å bli Kristus lik — han renser sig selv, likesom han er ren. 1. Joh. 3, 3. Vi forstår herav at de som holder ved i synden og samtidig sier at de har håp om å bli Kristus lik, er i mørke. Deres håp er et falskt håp, bygget på egen eller andres formørkede tanker og ikke har sin grunn i Guds ord. Gir da ikke Gud tilkjenne for menneskene hvad som er rett? Jo, på flere måter! Ved forkynnelsen og ved lesning av Guds ord, samt gjennem samvittigheten, hvor tankene innbyrdes anklager eller stadfester det man gjør. Rom. 2, 14—16. Men de fleste mennesker tenker ikke det er så alvorlig, fordi de er blitt drukne av skjøkens horelevnets vin, så de hverken kan tenke klart eller bedømme situasjonen som den er. Åpenb. 17, 2. Når de blir minnet om sin synd, ber de om tilgivelse, og tenker dermed at saken er klar mellem dem og Gud, for igjen å fortsette sitt liv i samme synd, eller søker de å bortforklare kjensgjerningene ved å tillegge årsakene i forhold de lever under, over på mennesker for å berolige sin samvittighet. I et sådant mørke og forvildelse ligger stort sett kristenheten idag, og denne stilling forsvarer de av all makt. Men Gud er lys og der er intet mørke i ham. Dersom vi sier at vi har samfund med ham og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. 1. Joh. 1, 5—6. Gud vil vi skal bli frelste, derfor kaster han lys inn over vårt liv. Det er ikke på skrømt fra Guds side, han mener det alvorlig med oss, han vil så inderlig gjerne forene sig med oss, men denne forening kan kun komme istand ved erkjennelse og lydighet mot sannheten. Det er i en uskrømtet kjærlighet vi kan behage Gud. 1. Joh. 5, 2—3. Alt annet er bare tomhet selv om man roper aldri så høit hver om sin kjærlighet.