Bibeltimer over Matteus’ evangelium.
I Matt. 5, 4 står det ikke nøiere forklart hvad slags sorg det menes, og slik er det ofte i Skriften. Åndelige ting tolkes med åndelige ord, og det blir hver enkelts sak å forstå det rett. Det blir da som det står i Ord. 25, 2: «Det er Guds ære å skjule en sak, men kongens (vår) ære å granske en sak.»
I 2. Kor. 7, 10 — derimot — får vi nøiere rede på hvilken sorg det er som er saliggjørende, og hvilken sorg det er som ikke er det. Den sorg som er av det onde, det er verdens bedrøvelse, d. v. s. bedrøvelse efter alt mulig i denne verden. F. eks. bedrøvelse efter penger, mat, klær, hus, aker, eng, ektefelle, ære, å ha det pent o. s. v.
Sorg over at man mangler noget av dette, at man har så lite av det, og sorg for at man skal få tilstrekkelig av det så lenge man lever — virker død, d. v. s. det dreper vårt åndsliv, det ødelegger vårt levende håp, freden og gleden, kraften og seiren, broderkjærligheten og alt annet godt.
Bedrøvelsen efter Gud, sorgen over at man har så lite av Gud, så lite kraft, og lite av all slags dyd, at man tjener og gir sitt liv for lite, er for lite utholdende, mangler visdom, griper sakene forkjært an, at man så ofte — når man mener å gjøre vel — allikevel gjør det ilde, o. s. v. i det uendelige — virker omvendelse til frelse fra alt det man er bedrøvet over, til alt det man inderlig lenges efter.
Det gjelder om alltid å være bedrøvet efter noget bedre, samt efter mere. Korintierne var blitt rike og mette, vel fornøid med sig selv. Skal vi, som Jakob sier, kjenne vår nød — da må vi — som Paulus sier — gi nøie akt på oss selv og på læren. Så finner vi uoverensstemmelsene.