Den første og den annen Adam

Den første og den annen Adam.

Det første menneske, Adam, blev til en levende sjel, og han var av jorden, jordisk. Den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd, og er av himlen. Likesom vi har båret den jordiskes billede, så skal vi og bære den himmelskes billede. 1. Kor. 15, 45—49. Det står om Jesus: Han uttømte sin sjel til døden. Es. 53, 12.

Vi kjenner tydelig at det første menneske er jordisk. Efter naturen har vi sans for det synlige, og vårt liv er i denne verden. Vi bærer den jordiskes billede. Denne verden og de ting som er i verden, skal forgå. Således kjenner vi også at vårt legeme er forkrenkeligheten underlagt. Jesus er kommet for å frelse oss fra alt dette. Han er fra himlen og vil at også vi skal bli himmelske. Derfor måtte han fødes inn i menneskeslekten og bli menneskesønn. Han uttømte sin sjel til døden. Den første Adam, det liv som hadde sans for denne verden og elsket de ting som er i verden, bragte Jesus i døden. Han blev til en levendegjørende ånd. Derfor hadde han ingen herlighet ei heller et utseende så man kunde ha lyst til ham. Denne verdens vise forstod ham ikke. Fariseerne og de skriftkloke var jordiske. Det de elsket og så op til, dømte Jesus. Derfor så de ham som en fare for sig, og de korsfestet ham.

Av dette forstår vi hvorfor Jesus sier: «Ingen av eder kan være min disippel uten han opgir alt det han eier.» Luk. 14, 33. Det som vi ikke vil opgi, blir jo til næring for den første Adam, som fikk forbandelsen. Og da får jeg aldri seier over synd. Min ånd er og forblir jordisk. Skal den annen Adam, som blev til en levendegjørende ånd, få levendegjort min ånd, da må jeg opgi alt. I som er opreiste med Kristus, søk det som er oventil og ikke det som er på jorden. Vi er tatt ut til frelse ved helliggjørelse av Ånden og tro på sannheten. 2. Tess. 2, 13. Vi blir da himmelske. Vi får sans for det som hører Gud til, for det usynlige, som er evig. 2. Kor. 4, 18. Jeg får mitt tyngdepunkt i Himlen.

Da kjenner vi også at den forkrenkelige kropp vi har, ikke passer til vår ånd. Når vi sitter og samtaler om de ting som Gud har beredt for dem som elsker ham, er vår ånd levende interessert. Den blir aldri trett; men kroppen holder kun ut til en tid. Eller vi samtaler om å tjene hverandre, da er ånden levende, og vi ser et stort arbeidsfelt, men ved kroppen vår er vi begrenset. Vi lengter efter å få en kropp som passer til vår ånd, at vi også kan bære den himmelskes billede. Derfor gleder vi oss til at den siste basun skal lyde, da vi skal fare op og møte ham i skyen og bli iklædd uforgjengelighet.

Den som ikke har opgitt alt, får ikke del i denne frelse, ved helliggjørelse av ånden. De forblir jordiske, og når basunen lyder, kommer de ikke op. De får ikke del i den første opstandelse. Derfor når de ser at deres legemes jordiske hus nedbrytes, taper de motet, for de har ingen bolig i himlen. Men de som har opgitt alt, taper ikke motet. Om det utvortes menneske går til grunne, fornyes det innvortes dag for dag. De har en bygning av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himlen. 2. Kor. 5, 1.

Det såes i vanære og skrøpelighet, men det opstår i kraft og herlighet. Når vi skal miste vår jordiske herlighet, velvære og forhåpninger, ser det skrøpelig ut. Da blir vår tro prøvet. Da oplates vårt hjertes øie, så vi kan se hvor rik på herlighet hans arv er iblandt de hellige. Vi får himmelsk herlighet i stedet. Det opstår i kraft. På denne måte blir vi en duft av død til død for de som går fortapt, og av liv til liv for de som blir frelste.

For oss er livet Kristus og døden en vinning. Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus. Derfor la oss alltid være rike i Herrens gjerning, da vårt arbeide i Herren ikke er unyttig.