Abba Fader!

Abba, Fader!

I fikk jo ikke trældommens ånd, så I atter skulde frykte, men I fikk barnekårets ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Fader! Rom. 8, 15. I og med at vi får barnekårets ånd blir vi barn; Guds barn efter ånden. Ikke efter kjødet. Ingen barnerett eller frihet for kjødet. Det skal nu ved barnekårets kraftige ånd beseires. Mange er under trældommens ånd og frykter. De gjør snart det ene, snart det annet, men frykten er der allikevel. De får høre de skal være ivrige, be meget, vidne meget, besøke syke, gi til fattige, trenge sig inn i Guds rike, opgi alt o. s. v. Alt dette forsøker de å gjøre så godt de kan, men frykten er der. Johannes sier: Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut; for frykt har straffen i sig; men den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først. 1. Joh. 4, 18—19. Å være i trældom er å være i kjødet, derfor er frykten og straffen tilstede. Vi kan ikke gjøre noe i kjødet for å få barnekårets ånd. Da blir det vi som elsker først; men nu står det: Vi elsker fordi han elsket oss først. Vi får barnekårets ånd som vi fikk tungemålsgaven. — Vi ropte og skrek og tenkte: jo mere vi roper desto før får vi den. Men da vi hadde fått den, måtte vi le av vår egen dårskap. Det var jo så enfoldig og liketil så det gikk uten møie, det var jo en gave. Slik er det også med barnekårets ånd. Den får vi den dag vi er dødstrett av vårt eget strev. Den dag alle disse bud har drevet oss i døden. Rom. 7, 10. Det var ikke en av alle disse gjerninger som gav oss barnekårets ånd, uten den, at vi ikke orket mer og opgav alt. Derfor sier Jesus i Matt. 11, 28—30: Kom til mig, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile! Ta mitt åk på eder og lær av mig! for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet; så skal I finne hvile for eders sjeler. For mitt åk er gagnlig og min byrde er lett. Alt dette strev viser jo at man inderlig lenges efter hvile. Og kun når man har strevet sig tildøde, og derved kommer til den forståelse at det ikke er ved kjødets strev, men at det bare står iveien, da er man moden for å få denne frigjørende ånd, barnekårets ånd. Da blir det sant: I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder. Joh. 8, 32. Ved dette strev, og tilslutt ved frigjørelsen, får man kjenne sannheten om kjødets kraftesløshet i dypeste forstand. Det som så få i denne verden får kjenne, fordi de er for grunne i sin trang. — O, hvor det faller naturlig å si: «Abba, Fader!» nu, da man er frigjort både fra sitt eget og andres kjød. Man er som kommet inn i et hjem hvor ens ånd riktig kan fryde sig og gjøre sig tilgode. — — Men jeg sier: Så lenge arvingen er barn, er det ingen forskjell mellem ham og en træl, enda han er herre over alt sammen; men han er under formyndere og husholdere inntil den tid som hans far har forut fastsatt. Således var også vi, dengang vi var barn, trælbundet under verdens barnelærdom; Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin sønn, født av en kvinne, født under loven, forat han skulde kjøpe dem fri som var under loven, forat vi skulde få barnekår. Og fordi I er sønner, har Gud sendt sin sønns ånd i våre hjerter, som roper: Abba, Fader! Gal. 4, 1—6. Det er naturlig at også åndelige barn har formyndere og husholdere over sig en tid, inntil de får så megen åndelig sans at de selv kan høre åndens røst i hjertet. Formyndernes og husholdernes arbeide ved siden av å høre for dem, blir da å oplære dem til denne hørsomhet. Skyve dem mer og mer fra sig, helt til de står på egne ben. På den måten blir den som var mitt akerland, og som mottok føde av min hånd, en medarbeider. — Det sies at ørnen lærer sine unger å fly på den måte at den tar dem på ryggen eller vingene og så slipper sig unda. Når den så ser de ikke klarer sig lenger, flyr den under og fanger dem op igjen. Jeg så engang en hauk gjøre slik med sin unge. Så selv dyrene også opøver sitt avkom til selvstendighet. — Når da tidens fylde er inne for de forskjellige, er det formyndernes vesentlige arbeide å skyve dem fra sig, dersom de da ikke selv forstår dette. Er tjeneren utro her, gjør han sjelene til sine træler.

I Høisangen 3, 1—4 står: På mitt leie lette jeg om natten efter ham som min sjel elsker; jeg lette efter ham, men fant ham ikke. Da sa jeg: Jeg vil stå op og gå omkring i byen, på gatene og på torvene; jeg vil lete efter ham som min sjel elsker. Jeg lette efter ham, men fant ham ikke. Vekterne som går omkring i byen, møtte mig. Jeg sa til dem: Har I sett ham som min sjel elsker? Ikke før var jeg gått fra dem før jeg fant ham som min sjel elsker. Jeg tok fatt i ham, og jeg slipper ham ikke før jeg har ført ham til min mors hus, til hennes kammer som har født mig. — Bruden i Høisangen er også bekjent med dette strev, og denne møie med å få smake Guds barns frihet. Hun blev urolig på sitt leie, måtte ut å søke — ut i natten. Hun strevet og hadde det tungt. Hun spurte også vekterne; men de var for kloke til å si henne noe. De vilde hun skulde finne ham på egen hånd. De vilde hun skulde forlate dem og ta skrittet ut i mørket i tro. Vekterne kunde ikke gi henne barnekårets ånd, det er kun ham som er «veien, sannheten og livet.» Ikke før var hun gått fra dem, før hun fant ham. Når det siste kjødelige bånd mellem formynderen og mig, av mig er sønderbrutt, da får jeg barnekårets ånd. Om vekteren eller formynderen eller husholderen eller menighetstjeneren er aldri så åndelig og fullkommen, kan han ikke gjøre en slik sjel større tjeneste enn å la ham løse sig fra ham. Da det jo er sjelen som i sin kjødelighet er bundet til sin husholder. Det er dessverre mange som går unødig lenge under dette formynderskap. Dels av liten åndelighet hos dem selv, og dels av liten åndelig betjening. De som er kommet inn i et slikt unormalt forhold, får en stri tørn med å gjøre sig fri; særlig hvis de ikke får den hjelp vekterne gav bruden i Høisangen.