Tukt

Tukt.

Tukt og visdom, visdom og tukt. Disse to ting er uadskillelige. Ord. 29, 15.

Når du søker Guds åsyn for å få kunnskap og visdom, da møter du tukt fra Herren. Den som ikke vil ta imot tukt, avskjærer sig selv leiligheten til å få del i Guds herlighet og Jesu Kristi rike. De kan vel lære endel og preke om det også og tilsynelatende være ivrige; men får de ikke del i tuktens nedbrytelse, blir det aldri plass til Guds rike i deres indre. Tukten er det eneste tegn på å være ekte sønn og datter. Hebr. 12, 6—8. Her ligger forskjellen mellem Guds rike, Jesu Kristi legeme, Menigheten, og alle sekter og kjødelige partier i denne verden. Gå inn i hvilken sekt du vil, og du vil finne at de er fornøid med dig slik som du er — uten tukt — når bare det ytre er nogenlunde uklanderlig. Ingen spør efter gudsfrykt i sannhet. Et tiltalende ytre, pen optreden, flink til å preke, samle penger o. s. v. er av mer verd enn ydmykhet, sagtmodighet og gudsfrykt. Men vil du ha samfund med de hellige i lyset, du må du igjennem «nåløiet», som i dypeste forstand er Herrens tuktelse og hudstrykelse. Tåler du den, blir du antatt som ekte sønn. Med egenviljen og det gamle menneske i behold er ingen skikket for Guds rike. Kjød og blod kan ikke arve Guds rike. Men kjød og blod kan godt preke og ha god forståelse. Og man kan også godt være ivrig og brennende nidkjær i kjødet. Men åndens frukter som er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet og avholdenhet, finnes ikke i kjødet. Gal. 5, 22.

Legg sammen alle disse guddommelige dyder og herligheter og tenk dig dem plassert i én mann. Denne mann har fått del i tukten og hudstrykelsen for å være kommet til alle disse dyder. For vi skjønner så godt at i kjødet er all stridighet, hovmot, ukjærlighet, ufordragsomhet, splid, misunnelse, bitterhet og avindsyke. Når dette da skal holdes i ave på korset forat åndens frukter skal komme frem, da vet vi at et åndelig menneske må lide meget i kjødet. Men så blir man da også forvandlet efter Guds billede. 2. Kor. 3, 18.

«Det gamle menneske» blir ved tukten litt efter litt borte, og «det nye menneske» som er skapt efter Gud i sannhetens rettferdighet og hellighet, kommer litt efter litt tilsyne. 2. Kor. 5, 17. Gal. 6, 15.