Fra Pisgas topp

Fra Pisgas topp.

Like før sin død gikk Moses op på Pisgas topp; derfra viste Herren ham det forjettede land. Han fikk se det med sine øine, men kom ikke inn i det.

Det er også mange idag som ikke kommer lenger enn til Pisgas topp, kan man si. De blir født av vann og ånd, og de får se Guds rike, men går ikke inn i det.

De fryder sig på møter når gudfryktige brødre viser dem det forjettede land, og forteller om alle dets herligheter; hvorledes de selv beseirer alle dets fiender og river til sig av alle landets goder, store vindrueklaser m. m. m. Ja, da fryder disse tilhørere sig storlig og innbiller sig at de endog er der selv. De går om dagen i ørkensand og venter på næste møte, hvor de igjen kan få et glimt inn i det forjettede land, fra Pisgas topp. Slik går det året rundt. I sannhet en tom tilværelse.

Det hjelper lite å fryde sig i lærdommene, når vi ikke selv går inn i dem. La oss selv gå inn i landet, utdrive dets fiender og ta det i eie. Da skal også vi komme bærende med vindrueklaser og annet godt som vi har erobret ved seier, og dele ut til våre medsøsken. Da skal vi ikke gå omkring mismodige og vente på å bli trøstet og få velsignelse ved andre; men vi skal selv ha noe å gi og være til velsignelse. Det er langt saligere å ha noe å gi enn å ta.