Løgnens ånd

Løgnens ånd.

Løgnens ånd er en av de ånder som tilhører ondskapens åndehær i himmelrummet, Ef. 6. 12, akkurat som gjerrighetens ånd er en annen og horeriets ånd en tredje av disse ånder.

Disse ånder får innpass i våre hjerter gjennem kjødet, derved at vi gir efter for det så vi følger dets lyster. Gir vi efter stadig vekk og i lengere tid, får disse ånder makten over oss; og går det altfor vidt, blir man besatt av en eller flere av disse åndsmakter.

Bak enhver udyd står der en tilsvarende åndsmakt (som den drivende kraft), likesom der også bak enhver dyd står en tilsvarende åndsmakt. Således er der en ånd som heter visdommens ånd, en som heter råds ånd, en som heter styrkes ånd, en som heter Herrens frykts ånd, en som heter kjærlighets ånd, en som heter sindighets ånd, en som heter saktmodighets ånd o.s.v., og der er noget som heter de syv Guds ånder. Es. 11. 2, 2. Tim. 1. 7, Åp. 1, 4 og 4, 5.

Vil man holde alle onde ånder borte, skal man ta det nøie med trofast å motstå all synd. Er man påpasselig med alltid kun å tale sannhet, kan man være hellig forvisset om at løgnens ånd aldri får innpass i hjertet, enn ikke i minste måte; men er man uforsiktig og likeglad med alltid å holde sig nøiaktig til sannheten, da kan man risikere å få løgnens ånd boende i sitt hjerte.

Man kan også ha det slik at man, hvad det jordiske angår, kan være forholdsvis svært sannferdig, mens man på det åndelige område lar sig lure av løgnen. Just som det står om Satan at han kommer i en lysets engels skikkelse, 2. Kor. 11, 14, således er det med løgnen. Satan er jo en løgner og løgnens far. Joh. 8, 44. I det jordiske kan vi si at løgnen er som en brølende løve, som jo ikke er vanskelig å opdage; men på det åndelige område kan løgnen være iklædt en lysets engels skikkelse. Man er ikke opmerksom på at det er løgn. Det høres så pent ut! Og således kan man bli bedratt.

«Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» 1. Joh. 1, 8. Hvad er det da som er kommet inn i oss? Løgnen. Her er løgnens ånd kommet inn i mange hjerter. Når man har antatt en slik lære og holder fast ved den, tvinges man til å lyve. Man er da avskåret fra å erkjenne og dømme noget i sig selv. Men der er alltid meget der som skulde erkjennes, så man kunde vokse videre frem. Holder man fast ved denne forferdelige løgn, har man altså intet å velge mellem. Der er intet annet å gjøre med alt det som er som det ikke skulde være enn å lyve sig vekk fra det. Denne stadige løgn gjør at løgnens ånd blir rådende i hjerte og forsamling.

Man bortforklarer det sanne forhold, sin sanne tilstand, og lyver sig vekk fra både det ene og det annet. Mange lyver sig vekk fra at de har syndige tilbøieligheter ved å si at fristelsen bare kommer utenfra, tross sannhetens ord i Skriften sier at «enhver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst.»

Fra sine nederlag lyver man sig vekk ved å si at man seirer i Kristus, og dermed mener man kun at Kristus har seiret i ens sted. Man lyver sig vekk fra den sannhet at man skal arbeide på sin egen sjels frelse med frykt og beven ved å svare at uten ham kan vi intet gjøre, hvilket jo er en sannhet. Løgnens ånd får slik makt over sitt bytte, at man endog bruker den ene sannheten til å lyve sig vekk fra den andre med. Stakkels alle disse villfarne sjeler i vår tid! De er kommet inn i et helt nett av løgner. Den ene drar den andre med sig. Men den salvelse vi har fått av Herren, den lærer oss kun sannhet, og ikke én eneste løgn er i en. 1. Joh. 2, 27. Høilovet være Gud!

Man lyver sig bort fra å erkjenne forsamlingens elendige tilstand ved å legge vinn på å få stemningen op ved overfladiske hallelujarop, slike vemmelige tomtønnelyder. Og så lyver man sig vekk fra den kjensgjerning at man ikke liker denne eller hin o.s.v. — ved å ta på sig en falsk maske av et søtt smil når man hilser på dem og ellers.

Når man later som om man lever et seirende liv, og man ler og jubler tross man burde gråte og jamre, da er jo også dette bare løgn og falskhet.

Ja, det er rent uhyggelig i hvilken utstrakt grad Guds folk i våre dager er gjennemtrengt av løgn! Løgnens ånd har i stor utstrekning gjennemsyret dem og deres forsamlinger. Derfor virker det slik at når en mann som er gjennemtrengt av sannhetens ånd og sannhets ord, kommer inn på deres møter og oplater sin munn og øser ut av sitt hjertes gode forråd, levende og levendegjørende sannheter, da blir der bestyrtelse i forsamlingen, ja da kjennes det som dommedag for dem — så usigelig langt borte er de fleste fra å ånde og leve i sannheten.

Det er nok også i sannhet forferdelig, når man er vant til løgnen, plutselig å bli utsatt for at det regner ned med guddommelige sannheter. Det er som, midt iblandt en folkemengde, plutselig å bli ribbet for alle sine klær.

Der står at Satan skal utfolde all løgnens makt før Kristus kommer igjen. 2. Tess. 2, 9. Vi kan altså si at all denne løgn er et tegn på Kristi snare gjenkomst.

En ting må man absolutt ha for å kunne bli frelst, og det er kjærlighet til sannheten. 2. Tess. 2, 10. «Så de kunde bli frelste,» står der. Ellers kan man altså ikke bli frelst. Dette gjelder frelsen, stykke for stykke, punkt for punkt. Jeg kan jo umulig søke frelse fra, avstå fra, avlegge, rette på noget som jeg ikke erkjenner er galt eller noget som jeg ikke erkjenner å ha!!!

Når jeg derfor ikke erkjenner å ha synd, kan jeg umulig få lys over den og komme den til livs. Løgnen avskjærer all anledning til frelse. Ja, den gjør oss ufrelsbare. Derfor heter det også at alle løgnere skal kastes i ildsjøen. Åp. 21, 8 og 22, 15.

Har løgnens ånd først fått innpass i hjertet og fått makten der, da er man kommet i en fortvilet tilstand. Guds folks forsamlinger er i en sådan fortvilet tilstand nu, uten å vite det. De har trodd løgnen og er kommet inn i et skjebnesvangert bedrag, har vent sig til løgnen og akter den for å være sannhet.

Sannheten er for dem noget fremmed. De som taler sannhet, er for dem fremmede svender. Sådanne tilhører ikke deres egne. Derfor tar de ikke imot dem. Den ånd de taler i — sannhetens ånd — synes dem å være en fryktelig ånd. For løgnen og for løgnere er den også i sannhet fryktelig.

Hvor takknemlige og salige vi kan være og er, vi som elsker sannhet og hater all løgnens sti, Salme 119, 104, vi som er blitt og fremdeles blir gjennemsyret av sannhetens ånd og sannhetens ord, av sannhet i alle deler, i alle retninger og i alle grader, vi som gjør sannheten, som taler sannhet uten avkortning, som tenker sant, og som ikke iklæder oss løgnaktige eller uekte masker eller miner.

Ja, la oss, kjære venner, fortsette som vi har begynt! La oss elske sannheten og hengi oss til den til det yderste, og prise oss salige. Tenk, at vi virkelig har fatt tak i den evige og uforgjengelige sannhet, i Sannhetens ånd som fortsettende skal veilede oss til all sannhet, og det til en sannhet som ikke skal forbedres i evigheten; men som vi skal ta med oss dit! I den grad ekte er denne sannhet! Ære være Gud!

Alle likesinnede hilses i evigværende broderkjærlighet med 1. Joh. 5, 20 — 2. Joh. 1, 2, 4 og 3. Joh. 3, 4, 12.