Guds forgård i det nye testamente.

Vi går nu til vår tekst, som stiller oss på nytestamentlig grunn. Og merk vel at den taler ikke om flere forgårder, men blott om én sådan. Og den kalles hverken ytre eller indre, men kun så: «den gård som er utenfor templet.»

Naturligvis har denne forgård sin gammeltestamentlige motsvarighet i det jødiske tempels to forgårder; men i Johannes’ syn er disse gårder slått sammen til kun én gård. Naturligvis; for Kristus har i sin person slått sammen jøder og hedninger til «ett.» Ef. 2, 14—18. Skillemuren er tatt bort; Dermed har han også slått sammen deres forgårder til «ett» eller til én gård — den kristne forgård, som er en og samme forgård for både jøder og hedninger, hvilke «i en og samme ånd har adgang til Faderen.» Kristus er både forgårds-Kristus og tempel-Kristus, både forgårdsbudet og tempelbudet.

Derfor tales det i vår tekst ikke om nogen ytre eller indre forgård; nei, ikke den minste antydning derom. I grunnteksten står blott så: «den gård som er utenfor templet.» Johannes så blott to ting; templet og gården. Der templet (naos) sluttet begynte gården.

Hvad er så Guds forgård i det nye testamente? Den er hele kristendommen såsom forgårdskristendom, portkristendom. Den er hele kristendommen såsom førpinselig skolekristendom, i hvilken mennesket, både jøder og hedninger, undervises i «loven om huset,» så vi dør bort fra det åndelige horeri og blir pinsemenneske, som er tempelmenneske.

For hele kristendommen er i sitt grunnvesen intet annet enn «loven om huset» eller det første bud som «et evig evangelium» i Kristus. Kristendommens alle lærer er i sin livsgrunn førstebudslærer, dets dåp er førstebudsdåp, dets nadverd førstebudsnadverd, dets prediken førstebudsprediken, dets bønn og sang førstebuds bønn og førstebuds sang o.s.v. I alt treder Guds første bud inn på mennesket såsom forgårdsbudet med krav på å bli tempelbudet. I alt roper Gud: «Til mig, til mig; for jeg er Gud og ingen mer!»

Dette alltings personlige førstebudsvesen i Kristus er så viktig, at uten det samme gis der ingen kristendom. Uten denne evangeliske førstebudsgrunn er vår kristendom kun en for alle vinder prisgitt luftballong. Og der er just denne grunn som hele kristenheten stort sett har sluppet. Hør bare hvor uhyggelig tyst det er med det første budet såsom evangelium! Ja, hvor tyst det er endog blandt de troende! Mange, til og med av de s. k. bedre og beste av dem, har intet syn for hvor fryktelig dypt, vidt og høit dette evangeliebud griper inn i et menneskeliv. Hvad en tro, en kjærlighet, ett håp, en lydighet av hele sjelen, hele hjertet, all kraft og all forstand er for noget, vet man ikke. Ja, man har ingen anelse derom; for man er alltid blitt oplært til å sende det første bud til Sinai med påskriften: «ugjørlig lov.» Og så er hele kristendommen stort sett avskaffet innen hele kristenheten, som i henhold til skriften er det verdensbeherskende skjøkedømmet.