Gjøre og lære

Gjøre og lære.

Den første bok skrev jeg, Teofilus, om alt det som Jesus begynte med å gjøre og å lære, inntil den dag da han blev optatt, efterat han ved den Hellige Ånd hadde gitt sine bud til de apostler som han hadde utvalgt sig. Ap. gj. 1, 1—2.

Jesus begynte først med å gjøre, derefter å lære. Det er den riktige veien. Han lærte lydighet av det han led. Det var denne lærdom han gav andre. Det var personlig liv bak hvert ord, derfor kunde han tale med myndighet og kraft. Han la en solid grunnvoll i sitt liv, og blev urokkelig.

Jesus hadde også en begynnelse i sitt liv. Han var troens begynner og fullender. Det lille ord å gjøre var for Jesus begynnelsen til hele guddommens fylde, all visdom, kunnskap og makt. Han begynte som liten gutt å gjøre Guds vilje i det lille som lå ham rett for hånden. På denne måte var det han vokste i alder og visdom, så han allerede som 12 års gammel gutt kunde tale med myndighet og kraft ut fra sitt eget liv.

Jesus har holdt alle budene. Hele bergpredikenen talte han ut fra sitt eget liv. Nu gir han også oss sine love og bud, som en herlig arv og eiendom. I budet er liv og lys. Ved å følge disse, får vi del i det samme liv som Jesus levet. Forkaster vi budet, så forkaster vi Jesus selv. Budet gir uttrykk for Guds gode og fullkomne vilje med oss. Derfor er dette kjærligheten til Gud, at vi holder hans bud.

Jesus var den første av brødrene, og som han levet, skal vi leve. Også vi må begynne med å gjøre, derefter å lære. Slike ord blir ånd og liv. All annen tale blir ikke til opbyggelse og fører ikke liv med sig. Guds ord har i sig selv en guddommelig makt og skaperevne. Derfor skal hver den som taler i menigheten, tale som Guds ord. 1. Pet. 4, 11. I Sal. 12, 7 står det: «Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er renset i en smeltedigel i jorden, syv ganger renset.»

Når dette rene Guds ord får smelte sammen med troen i vårt hjerte, så vi begynner å gjøre Guds vilje, får vi Guds ord blivende i oss til evig eiendom. Disse ord som er blitt liv i oss, kan vi så med all frimodighet og kraft bringe ut, og de skal også bli livgivende for andre. Vi blir da urokkelige og uangripelige. Vi vil da vokse frem til all Guds fylde. Ef. 3, 19. Og vår lære vil dryppe som regnet, vår tale flyte som duggen, som en regnbyge på gress, og som en regnskur på urter. 5. Mos. 32, 2.