De rike og de fattige.

Byd dem som er rike i den nuværende verden, at de ikke skal være overmodige eller sette sitt håp til den uvisse rikdom, men til Gud, som gir oss rikelig alle ting å nyte, at de skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, gavmilde, godgjørende. Så de legger sig op en god grunnvoll for den kommende tid, at de kan gripe det sanne liv. 1. Tim. 6. 17—19. Dette ord til de rike i menigheten er rett og slett en formaning til å være gode husholdere over rikdom av jordisk gods Gud har gitt dem i denne verden. De fikk ikke formaning til å gi bort alt det de eide i en to tre, og så være ferdig med det, da blev det bare en eller to eller tre gode gjerninger. Nei, de skulde være rike på gode gjerninger, gavmilde, godgjørende. Se f. eks. 1. Pet. 4, 10: Efter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangehånde nåde. Se også Rom. 12, 8. Det blir altså å husholderere over en nådegave. Akkurat som Paulus sier til Timoteus: Jeg byder dig for Gud at du skal holde budet rent og ulastelig inntil vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse. 1. Tim. 6, 13—14. Den samme slags formaning om andre ting. I menigheten er det ikke gjevere å være rik enn å være fattig. De rike skal gi med glede, og de fattige skal motta gaven med glede, selv om den er liten. Gud har skapt dem begge, og satt dem begge i menigheten. Begge blir de, hver i sitt kall, frelst fra synden, og begge skal de gjøre regnskap for sitt liv hos Gud, og ingen kan si det er bedre å være rik enn fattig. Denslags rikdom og fattigdom blir tilbake på jorden; men både den rike og den fattige har like stor anledning til å bli rike i Gud, og den rikdom får de begge beholde i all evighet. Hvem er så de fattige? — Den bror eller søster som er naken og fattes føde for dagen. Jak. 2, 15. Eller slike som Lasarus. Luk. 16, 20—21. Eller å se til faderløse og enker i deres trengsel. Jak. 1, 27. Finnes det ingen slike i menigheten, så finnes det vel nogen av dem ellers i verden, Joh. 12, 8, og dersom de rike skulde lukke sitt hjerte for dem, kunde de ikke få lagt sig op nogen grunnvoll hvorpå Guds rike kan stå. — Da Jesus traff den rike yngling og hørte om hans fromhet, fikk han ham kjær og så: Vil du være fullkommen, så selg det du har og del det ut til de fattige, så skal du få en skatt i himmelen, kom så og følg mig. Luk. 18, 22. For dette menneske var rikdommen en snare. Han kunde aldri ha greid å husholderere; for han elsket sin rikdom mere enn Gud. Dette skjønte Jesus meget godt, derfor gav han ham også et slikt råd. — Siden traff Jesus Sakkeus som var overtolder og meget rik. Luk. 19, 1—9. Sakkeus var et meget bedre menneske enn den rike yngling. Halvdelen av sitt gods gav han de fattige. Der opfylte han det annet bud, — før han lærte Jesus å kjenne. Det hadde den rike yngling hverken gjort, eller vilde gjøre. Dernæst: dersom han hadde presset penger av nogen, gav han dem firedobbelt tilbake. — Hvorfor så ikke Jesus til Sakkeus, som også var meget rik: «selg alt» o.s.v.? Det var ikke nødvendig!! — Da han, for frelse var ham vederfaret, var så gavmild og rettferdig, hvilken husholder vilde han da ikke bli efterpå. Slik er det forskjellig for de forskjellige, alt eftersom enhver ligger an.

De rikes stadige fristelse blir å holde på sitt gods så meget som mulig. De fattiges stadige fristelse blir å knurre over at de får for lite; men ingen av dem behøver å falle i denne fristelse. På korset er frelse for begge parter. Derfor skal de rike i sitt sinn være som de fattige, og de fattige som de rike. Jak. 1, 9—10. For ingen har hatt noget med sig til verden. Det er åpenbart at vi heller ikke kan ta noget med oss derfra; men når vi har føde og klæder, skal vi dermed la oss nøie. 1. Tim. 6, 7—8. Derfor skal enhver bli i det kall hvori de blev kalte, og la sig lede av Guds ånd. 1. Kor. 7, 20.