Stevnereferat: Påske 1935 - Horten

J. O. Smith.

Joh. 1, 10—13. Alt det som er født av Gud, seirer over verden. I denne tro vil vi gå ut, og i denne tro skal vi styrkes, så vi holder stand i motganger av enhver art uten å bli motløs.

Vår tro er den seier som har overvunnet verden. Vi skal overvinne oss selv og ondskapens åndehær. Intet skal overvinne oss. Hver den som er født av Gud, synder ikke. Han tar sig ivare, og den onde rører ham ikke. Betingelsen for at Josva skulde seire, var den at han holdt nøie Guds befalinger. Gi nøie akt på å holde alle Guds bud. Frykt ikke! Se dig ikke engstelig om. Han skal være med dig. Da Israel nærmet sig Jeriko, begynte dens innbyggere å skjelve. Dine fiender skal fly og landet bli utvidet, hvis du har hans ord og gjør derefter.

Gud har skjenket oss ungdom som det fins stoff i. Og jeg tror vi tør si at de også får sig efterlatt en solid arv, noget vi selv under lidelser har kjempet oss til. Gå nu dere frem. Gjør det bedre enn oss! Og Gud være med eder.

E. Aslaksen.

1. kor. 9, 25—27. Når det gjelder tjenesten så tenker man for meget på det menneskelige, på talegaver, å kunne synge og spille o. 1. Men det som virkelig gjelder er å få tak i unge, gudfryktige menn. Det spørres ikke så meget efter gaver, men om du er mannen som vil undertvinge ditt legeme med alle dets lyster. Spørsmålet er bare om du helt og holdent uten det aller minste forbehold vil forlate alt, om du vil undertvinge ditt legeme alle dine levedager, om du vil gjøre ditt ytterste for å ofre dig selv og hele din fremtid. Vil du bare det, så har Gud all den kraften og visdommen som trenges. Hvis det ikke også kom an på oss, så hadde jo Gud frelst alle mennesker. Vi skal ha et hjerte som absolutt vil sette alt til siden. Gud har kraften. Villigheten må vi ha selv.

Det annet kolossale punkt er kyskhet. Her gjelder det å kjempe sig igjennem og lide ut. Du må gjøre dig fortrolig med renhet og strenghet inntil det ytterste. Vend øinene bort fra det annet kjønn.

Det tredje punkt er dette fortvilede stoff: egenrådigheten. Vi kan si at der næsten ikke fins noen her som er blitt ødelagt av punkt 1 (penger) og 2 (ukyskhet), men av punkt 3. Bli derfor fortrolig med å være dum, underdanig, træl, avhengig og ikke være noe på menneskelig vis. Alt må drepes.

Karl Pedersen, Horten.

2. kor. 4, 1. En åndens tjener som er optatt med å få menneskeånden frigjort fra kjødet, vil snart merke hvor hårdt mennesket henger ved kjødet, ved det naturlige. Her viser fiendskapet mot Kristi kors sig. Gud har sendt Kristus og utdannet ham til en levendegjørende ånd, forat han skal kunne frigjøre og levendegjøre vår ånd. Han praktiserte verket i sig selv, idet han frigjorde og utløste sig selv i kraft av en evig ånd gjennem alle hårde fristelser fra sitt kjød. Og da ånden var helt fri og sjelen uttømt til døden, var verket fullbragt. Es. 53, 12. Denne tjeneste, å frigjøre ånden fra kjødet, var Paulus medarbeider for. Kun ganske få kan gjøre en sådan tjeneste, fordi de selv er uten erfaring på dette område. For Kristus gjelder det å få vår menneskeånd levendegjort. Jak. 4, 5.

E. Bekkevold, Oslo.

Salm. 119, 9—11 og 2. Tim. 2, 22. Det går an å holde stien ren, å holde sig borte fra alt urent: penger, ukyskhet og egenrådighet. Min innsats var hel fra førstningen av, sålangt jeg forstod mig derpå. La oss lese om Josef, da han utla sine drømmer, da han blev solgt, da han blev fristet i Potifars hus, kastet i fengsel, glemt av den øverste munnskjenk osv. Under alt dette fikk han sin åndelige og timelige opdragelse. For han var tro og gudfryktig. Gud arbeider på samme måte idag.

Oskar Hansen, Horten.

2. kor. 12, 14. Slik er det her i menigheten. De som går foran, går frem efter denne rettesnor. De har aldri søkt det som hører mig til, men mig selv. Deres fremgangsmåte har åpnet mine øine. Det er nok av dem som søker andres, men ikke personen. Fedrene, de som går foran, samler til oss. Vi kan ikke samle til dem. Jeg er takknemlig for de brødre som går foran. Jeg vil følge efter. Gud skal gi mig forstand på alt.

Brede fra Rens, Danmark.

Jeg kom hit som fremmed, men følte mig straks hjemme. Fra fjortenårs alderen levde jeg på syndenes forlatelse i flere år inntil to brødre fra Norge kom ned til Danmark og forkynte Guds Ord. Da skjønte jeg straks: Der er livet. Jeg tok straks op korset, og Gud senket sin fred ned i mitt hjerte. Det er et herlig liv. Jeg vil legge mig helt i Guds hånd og la mig lede av hans ånd. Måtte vi fra Danmark få rikt utbytte av stevnet, så vi kan bli lys for våre omgivelser dernede.

Christensen fra Vejle, Danmark.

2. kor. 3, 1. Slik kom brødrene fra Norge til oss. De kom som levende anbefalingsbreve. Jeg hadde begjær efter et dypere liv i Gud; men jeg omgikkes mennesker som ikke kunde gi mig noget. Jeg forstod ikke å innrette mitt liv efter Guds vilje. Men da brødrene kom og forkynte Guds Ord, var der ikke tvil i mitt hjerte. Jeg forstod de var sendt av Gud, og jeg priser Gud for det.

Sigurd Bratlie, Kjøbenhavn.

2. Tim. 1, 7. Gud har ikke gitt oss motløshets ånd, men krafts, kjærlighets, og sindighets ånd. Med henblikk på tjenesten så ligger der en stor trøst deri at Gud har gitt oss disse tre ting; for det trenger vi i høi grad. Kjærligheten søker ikke sitt eget. Det å være tjener for ånd bringer oss ikke nogen herlighet efter kjødet. Men kjærligheten tåler alt og tror alt. Sindighets ånd gir oss et rett begrep om alle ting, for dette å lide ondt og evangeliet hører sammen. Derfor skammer vi oss ikke for Kristi evangelium; for all herlighet efter kjødet går i grus. Men sennepsfrøet har spireevnen i sig. Det begynner i det lave, og der skal troskapen prøves. Dersom sennepsfrøet hadde vært stort og ansett, da hadde mange likt det. Men nu er det mindre enn alt annet frø.

Larsen, Fredrikstad.

1. Tim. 4, 16. Jeg har aldri forstått dybden i dette som nu. Alt det stoff som er i mig, både ondt og godt, kommer frem under tjenesten. Da gjelder det ikke å bli motløs, men dømme det onde og holde fast ved det gode. For ved å holde budene får jeg tyngde i mitt liv. Og før blir jeg ingen støtte. Hele min lyst står til å tjene og ofre mitt liv. Jeg er Gud og brødrene meget takknemmelig for jeg fikk øinene op for det skjulte liv i Gud.

Andreas Nilsen, Brevik.

Høis. 6, 8. Her tales om troende som er dronninger, medhustruer og piker uten tall. Men én er duen. Denne ene var noget fremfor de andre. Alle stod i intimt forhold til Jesus, dog i forskjellig grad. Alt efter Guds vilje. Og det bør vi merke oss, at alle priste den utvalgte due. De fant sig med glede i å se henne på den plass Gud hadde utvalgt for henne. Alle var gudfryktige, men enhver på sin plass. Duen var nærmest Mesteren, og de andre skjøv henne bort i hans armer, mens de selv var glade og fornøid over sin tilmålte del.

Enighet gjør sterk. Vi er kalt til samarbeide. Vi må seire over avind og misundelse i vår egen barm. La oss med glede innta den plass Gud har gitt oss og la oss der opta den gjerning Gud legger for oss. La oss støtte hverandre. Når vi så hører om fremgang både her og der ved de forskjellige brødres tjeneste, da gleder vi oss gjennem marg og ben.

T. Hågensen, Oslo.

1. Tes. 2, 3. Vi har all grunn til å akte våre veiledere all ære verd. Vi har funnet deres ferd ulastelig. Dette egger oss til å følge efter. Vi drives mot våre fiender, synden i kjødet. Jesus har møtt dem alle og beseiret dem. Det gjør ham stor for oss. Josva 5, 13—15.

Theodor Ellefsen, Horten.

I. Joh. 2, 21—25. For å forstå det som forkynnes, må vi være av sannheten. Det var kjærlighet til sannheten som vakte trang i oss til å gripe den sannhet som vi ikke før forstod. Vi kommer sammen her for å dele med hverandre den sannhet som har hjulpet oss. Mange har prøvet her og der, men er ikke blitt hjulpet og trøstet. Vi er derfor glade og nidkjære for å få mere. Kun ett er fornødent: Å få sannheten inn i hjertet.

Men løgn (forretning, svik, falskhet) skal vi sky. Hvem er løgneren? Den ånd som ikke vil vite av at Jesus Kristus er gått veien gjennem kjødet, og at vi kan følge ham efter. Vi har fått Sønnens Ånd som sier: Ikke min vilje, men din. La dette bli i eder.

Aksel J. Smith, Horten.

1. Kong. 2. Davids siste ord var: Vær sterk, bli en mann. Vi ønsker å være sterke, urokkelige, ikke å ha livet kjært, å gi vårt liv, bli virkelige menn og vokse op til manns modenhet. Kristus var den største mann. En mann forstår å ta våre på sine ting. Han begynte i det lave; men all visdommens fylde tok efterhvert bolig i ham. Han begynte med å gjøre og lære. Ap. gj. 1, 1. Å gjøre, det er begynnelsen. Dersom jeg tar op det lille som ligger foran mig, da vil jeg straks vokse. I motsatt fall blir intet mig betrodd. Det som er, selv om det er lite, må være ekte. Rettferdigheten skal bli som havets bølger, og vår fred som floden. Alt utenom «å gjøre» er bare tomt snakk. Uten at jeg selv er grepet, kan ingen bli grepet av min tjeneste.

Mitt ønske er å bli en mann, som står på urokkelig grunn.

Otto Baltzersen, Drøbak.

Alle nådegaver Gud gir, må behandles med sindighet. Vår tjeneste skal være for Kristus og menigheten. Den som lever i Ånden og vandrer i Ånden, vil finne sin tjeneste ved Åndens virkninger, snart her og snart der. På denne måte vil vi bli duelige menighetstjenere.

Fra samtalemøte skjærtorsdags natt.

Tema: Hvorledes skal vi få det beste frem i menigheten? Det tar tid å bli fullkommen i vår tjeneste. Derfor gjelder det å være vebnet med frykts ånd. «Den som har øre, han høre.» Når der f. eks. sies: Bed kort, så må alle rette sig derefter. Da blir det velsignet. Vi må gjøre avgjort forskjell på å be hjemme og be på møtet. Hjemme gjelder det forsåvidt bare mig; men på møtet er det ikke bare mig det gjelder, men alle, og alle skal opbygges. Å be lange, personlige bønner for foreldre, barn og slekt efter kjødet er uviselig. Man tenker da ikke på andre, bare på sig selv. Vi må i våre bønner innstille oss efter de tilstedeværende. Den som innleder bønnemøtet, må være orientert og forstå situasjonen.

Likeså med vidnesbyrdene. På stevner hvor flere ordets tjenere er tilstede, bør 2 à 3 av de eldste brødre begynne med å legge ut Guds Ord. Derefter bør de øvrige fatte sig i korthet så menigheten får høre flest mulig. Enhver må her passe sig selv. Alt skjer til opbyggelse. Å sitte på et møte og høre er som å sitte ved et bord og spise. Når forsamlingen er mett, må den ikke pådyttes mere mat. Sann ydmykhet og gudsfrykt vil tilsi enhver å være sømmelig ved Guds bord, likesom man er det ute i verden blandt opdragne mennesker ved bordet, når man spiser.

På en utlånt sangbok under et møte i Skien hadde en ukjent person skrevet: «Tal kort, lange taler forfeiler.» Vi takker «den ukjente» for denne gode formaning.

Vi må være naturlige både under bønn og vidnesbyrd. Ingen skal gjøre sig bemerket med ekstra geberder o.s.v. Alle feil kan bortryddes, når menigheten er ydmyk nok til å høre på de eldre brødres tilrettevisninger. Ved å vandre i Herrens frykt, vil vi bli følsomme.

Den som taler og har forsamlingens øre, kan fortsette å tale, men begynner den å bli urolig, da må taleren sette sig ned øieblikkelig. Man må altså gi akt på forsamlingen mens man taler. Ofte går det an å begynne å tale drevet av Guds ånd og så fortsette i egen ånd. Her må vi slutte når Guds ånd slutter å drive; for det som kommer frem fra oss selv, er intet å høre på. Blir alle våkne her, så blir det opbyggelig og herlig å komme sammen.