Jobs bok 14. kap.

Jobs bok av md. Guion.

V. 16. 17. For nu teller du mine skritt. Holder du ikke vakt over min synd? Forseglet i en pung er min synd og du syr til over min misgjerning.

Du teller mine skritt d. v. s. alle mine handlinger og holder vakt over dem. Du har sett alt det urene som har klebet derved. Dog har du forseglet det og gjemt det, så det ikke mere volder mig smerte. Ikke nok med det, hvilket jo er en stor benådning; men du syr til over det så det blir fullstendig helet, idet du fjerner egenheten, som er kilden til all synd.

V. 18. 19. Dog, et berg faller og smuldrer hen og en klippe flyttes fra sitt sted. Vannet uthuler stene, dets flom bortskyller jordens støv; således gjør du menneskets håp til intet.

Det er underlige sammenligninger Job bruker. Som et berg faller, smuldrer hen, og som en klippe flyttes fra sitt sted, som vannet uthuler stenen, og flommen bortskyller jordens støv, således går det indre menneske tilgrunne. Disse vers inneholder hele Guds måte å lede det menneske på, hvem han ønsker å tilintetgjøre. Dette menneske blir ophøiet til fullkommenhetens tinde, og plutselig styrtet ned i den største ydmykelse.

David hadde erfart dette og sa til Gud: Jeg eter aske som brød og blander min drikk med gråt for din vrede og din harmes skyld; for du har løftet mig op og kastet mig ned. S. 102, 10. 11. Et annet sted sier han: Jeg er senket ned i dypets dynn, hvor der intet fotfeste er. S. 69, 3.

Denne mann som mente sig å være grunnfestet og urokkelig i sin stilling, blir slynget ned i dyndet av fristelsenes storm. Han lar sig fortære og gjennemtrenge av plager, han som trodde han skulde kunne bære dem alle med et uovervinnelig mot.

Likesom jordens støv bortskylles av flommen, således ser han alle sine gode gjerninger forsvinne i hast og tilintetgjort ved lidelsens flom og ved den siste ydmykende fristelse. Således gjør du menneskets håp til intet, sier Job til Herren.

V. 20. Du styrket ham litt for å la ham fare for stedse. Du forandrer hans natur og lar ham gå. (Eng. ov.)

Du styrker ham litt for å la ham fare. — Menneskets egenhet kan kun fjernes ved lidelse. Gud går da frem på den måte at han først styrker sjelen med sin nåde, forat den desto hurtigere skal være istand til å fare hen til en ruin som forekommer den å være evig. Han forandrer hans natur fra tid til tid, og det blir merkbart i det stadie han er i. Tilsist lar han ham fare så å si bort fra sig selv, eller rettere, han driver egenheten ut fra ham, forat han kan fortapes i Gud alene.

V. 21. 22. Er hans børn i ære, da vet han det ikke, og om de er ringe, da merker han ikke til dem. Kun over sig selv sørger hans sjel og over ham selv føler hans kjød smerte. Om den tjeneste han har synes å være god eller mindre god, ophøiet eller foraktelig, stor og glimrende eller den laveste og mest ydmykende, har det intet å si for ham; for han merker det ikke.

Han har intet for sig selv, alt er likt for ham efter Guds vilje. Sålenge der finnes noe i ham av den fordervede Adam, vil han kjenne lidelse og være mottagelig for lidelse. Hans sjel vil lide og engste sig over sig selv. Men når døden inntrer, ophører lidelsen og engstelsen. Da er der ikke lenger frykt i sjelen, heller ikke noe begjær eller omsorg for den selv. Han vil le av fryd når han opdager Guds herlighet og hans velbehag i sig.