Jobs bok 14. kap.

Jobs bok av md. Guion.

V. 10, 11. En mann dør og ligger henstrakt, og et menneske opgir ånden, og hvor er det da? Vann svinner bort av havet, og en flod tørres bort og blir ganske tørr.

Hvis selvlivet dør, så alle de gjentagne handlinger av det gamle menneske fortæres, og når mennesket forblir adskilt fra selvlivet, da er saken anderledes. Han er ikke lenger som treet der skyter grener selv om det avhugges; men han er som når vannet svinner bort fra havet. Det er avskåret fra sitt opkom og stanset, så det ikke flyter ned i sjelens lavere deler. Den nye skapning blir da fri og ubesmittet av den gamle Adam, der likesom en elv løper ut i det døde hav, hvorfra den ikke vender tilbake.

V. 12. Så legger et menneske sig og reiser sig ikke; inntil himlene ikke er mer våkner de ikke og vekkes ikke op av sin søvn.

Sådan er det med synderen som på denne måte legger sig ned for å hentæres. Han reiser sig ikke igjen, fordi selvlivets rot svinner bort fra ham. Han reiser sig ikke mer som synderen, men som en ny skapning i Kristus Jesus. Denne mann får nytt liv som er fremdrevet fra himmelen inneni ham. Adgangen hertil var før stengt for ham; men nu er dører og bommer sprengt istykker, og han får smake himmelens fred og hvile.

V. 13. O at du vilde glemme mig i dødsriket, skjule mig der til din vrede vendte om. At du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu.

Job ber om å bli skjult i dødsriket til Guds vrede vendte om. Ja, hvem har ikke kjent de tanker komme, når Guds ild raser som verst? O Gud, hvem kan forstå din vrede? Hvis de sjele som er gjenstand for denne vrede, kunde velge andre lidelser, vilde de gjøre det og være takknemlige derfor. — Min sjel, du vet ikke hvad du ber om; ti ingen annen tilstand kan tilintetgjøre selvlivet. Dødsriket vilde verne om selvlivet. Det er bare denne ild, verre enn dødsriket, som kan ødelegge det. Job ber også om å få vite tidspunktet for sin befrielse. Men dette blir absolutt nektet, forat alle tanker på fremtiden skal fjernes, alle ønsker, alle tilbøieligheter, ja endog alt håp på utløsning. Det stadige avslag som sjelen møter, er dens største lidelse, og dog er det den største nåde av Gud. Dette ser ikke sjelen førenn trengslen er over.

V. 14. 15. Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dage skulde jeg da vente, inntil min avløsning kom. Du skulde rope og jeg skulde svare dig. Efter dine henders gjerning skulde du lenges.

Job spør om en mann som er død, lever op igjen? Det er ikke synderen som lever op igjen efterat der er inntrått en virkelig død; men det er en ny skapning.

Alle mine krigstjenestes dage vil jeg vente, inntil forvandlingen kommer, den som kun kan komme fra Gud. Da skal du tale og jeg skal svare dig.

Eftersom ditt ord har skapt alle ting, vil det skape gudsmennesket fullkomment i mig, idet du river min ånd ut fra fordervelsens grav og inn i det uforgjengelige liv. Du vil holde mig oppe ved din rettferds høire hånd og omskape mig til ordet. Jeg blir således dine henders gjerning som du lengter efter, og som du har dannet for dig selv.