Ordet og dets virkninger på Guds folk

Ordet og dets virkninger på Guds folk.

Frelsen ligger ene og alene i Guds Ord. Kristus selv er livets Ord. 1. Joh. 1, 1. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noget blitt til av alt som er blitt til. Joh. 1, 3. Gud er ansvarlig for sitt ord, og vi er ansvarlig for at vi erkjenner Ordet og benytter det. For Gud påser at hans ord blir fullbyrdet.

Hver den som tror på ham, skal ikke fortapes, men ha evig liv. Her har vi frelsen: tro på ham. Troen drager Frelseren inn i hjerte og sinn, så han bor der formedelst troen. Men er han først kommet inn i hjertet, da ter han sig virksom der inne, så vi ved ham vokser op fra å være småbarn i Kristus til å bli voksne menn i ham.

Det forhold vi selv stiller oss i til Ordet, gjør oss enten til tempelkristne eller forgårdskristne. Det samme Ord blir forkynt alle, nemlig Tempelordet; men ikke alle lyder ordet, så de kan bli tempelkristne. Vantro og ulydighet mot ordet gjør at de stopper op i forgården. Det går her som i Israels dager; for alle blev de frelst ut av Egypten; men Gud ødela siden alle de som ikke trodde. De fleste kristne makter ikke å komme lenger enn inn i forgården. Her slår de sig til ro og nekter bestemt å gå videre. Inn i templet kommer de aldri. Så danner de da partier derute i forgården, gjør sig levevei av sin forkynnelse og driver forretning med Guds Ord. Jesus bad at de alle må være ett, likesom du, Fader, i mig, og jeg i dig, at også de må være ett i oss, forat verden skal tro at du har utsendt mig. Joh. 17, 21. Nu er det antagelig 300 à 400 partier derute i forgården. Dette gjør at verden ikke kan tro; for partier er kjødets gjerninger, og de som lever i dette og forsvarer slike ting, gjør djevelens gjerninger. Gå inn i hvilken sekt du vil, og du skal få erfare at Kristi verk for dem kun strekker sig til syndernes forlatelse. Aldri hører du om seier over synd. De har ingensomhelst lære som fører til gudsfrykt. Det hele ender i syndsforlatelse. Dette er bevis for at man lever i synd og at samvittigheten dømmer. De vokser ikke op til hodet. Lovens krav blir ikke opfylt. Kristus blir for dem kun som et gammeltestamentlig offer, eller som det står om Israel: Når jeg borttar deres synder, da er dette min pakt med dem. Rom. 11, 27.

Guds ord skal gjøres; men det blir ikke gjort, og så kommer dommen. Kristendommen er gått over til å bli et hyggelig foreningsliv, hvor kjødet trives og spares. Ve den som forstyrrer hyggen ved å si et sannhets ord. Han blir stemplet som forfører, og han blir som Skriften sier: Utelukket av synagogen.

Hvor der er forlatelse for synd, der trenges ikke mere noget offer for synd. Hebr. 10, 18. Men når man vedblir i synden, da synder man på nåden. Istedet for å synde skulde vi stå synden imot like til blodet, så vi ved Jesu blod kunde ha frimodighet til å gå inn i helligdommen. Vandre på den nye og levende vei. V. 19 og 20. Men det er for tungt; for mennesket vil heller synde enn å lide. Og så blir det da daglig synd og daglig bønn om forlatelse. Men det burde være daglig å ta korset op, så blev det mindre av daglig å synde. Dette er Guds mening og vilje med oss.

Så har vi de Tempelkristne. De fleste av dem har fartet om i forgården, men aldri blitt tilfreds. Ordet har draget dem videre og videre, inntil de tilslutt har havnet inne i templet. Her i templet, som er Kristi legeme, er det blitt slutt på alle partiskranker; for vi er kommet til ham som nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet. Ef. 2, 14. Så har vi da endelig fått den fred vi lengtet efter. Her vokser vi legemets vekst op til ham som er hode for menigheten; og der fremkommer i vårt indre en ny skapning. Lydighet mot Ordet fører oss helt frem til Faderen. Joh. 14, 23.

Herren er i sitt tempel, og ut derfra taler han ved sin Hellig-Ånd. Så blir det da ett tempel (legemet), en røst (Talsmannen), en Herre, en tro, en dåp, en Gud alles Fader. Dette gir mening og tro.

Men derute i forgården hører vi pengevekslernes raslen og tiggeri. Der tretter man om dåp og nadverd, tusenårsriket og læresetninger. Men den lære som er av Gud, får de aldri tak i, for den fåes kun ved å gjøre Guds vilje.

Engelen fikk befaling om å måle Guds tempel og alteret og de som tilbeder der; men forgården utenfor templet skulde ikke måles, den skulde nedtredes av hedningene. Åp. 11, 1 og 2.

De forgårdskristne hadde ikke vokset en eneste millimeter, de hadde bare syndet, der var ingen høide å måle, ingen ny skapning, bare synd og tilgivelse. De hadde ikke beflittet sig på å være ett forat verden kunde tro, derfor skal nu forgården nedtredes av hedningerne. Der er intet å måle i forgården. Bare strid og elendighet. Ordet hadde ikke fått gjøre dem til ett. Prestene og predikantene hadde fått sin lønn. Gud var dem ikke noget skyldig. De hadde også stått de tempelkristne imot av alle livets krefter; for der var kjød nok i dem til det. Ja, partierne blev endog enige, når det gjaldt å ta livet av de tempelkristne. Denne ugjerning skal de engang få sone. Den dårskap de i praksis utøver, deler op Kristi legeme i flere hundrede partier. Og følgene uteblir ikke.

Mellem alle disse sekter er der mer eller mindre fiendskap. Hvor er så enheten? Er Kristus blitt splidaktig med sig selv? Er han delt?

La oss derfor lyde Ordet om å gå ut fra dem. Til ham, der utenfor leiren. Hebr. 13, 13. Tusen ganger heller å få dele vanæren med Kristus mot å leve iblandt alt dette fiendskap og alt dette kaos av læresetninger, som hverken henger sammen i sekk eller taug.

Ordet befrier, Ordet gjør levende, Ordet blir stående, lenge efterat forgården er nedtråkket.