Avind

Avind.

Avind er åpenbar synd, kjødets gjerning. Gal. 5, 19—21. Den sees sjelden dagligdags, således som f. eks. vrede som også er kjødets gjerning. Der må først gives anledning, før synden kan gi sig utslag. Anledning til vrede er der hver gang der sies eller gjøres noget som ikke stemmer med min vilje, og dette skjer uavlatelig. Men anledning til avind er der kun hver gang nogen blir mer velsignet, gjør større fremgang, blir mer æret og ophøiet i Gud o.s.v., enn en selv. Og dette hender dessverre ikke så ofte.

Avind er søster-synden til misunnelse. Det er ett og samme stoff. Vi kaller det gjerne misunnelse når det gjelder det materielle, avind når det gjelder det åndelige. Misunnelse forekommer derfor meget hyppigere enn avind; for i det jordiske er der jevnlig større forskjell, mens det på det åndelige område er mere likt. Det almindeligste er der at man sover søtelig, side om side. Men dette er ingenlunde det samme som at man er fri for avind. Dette vil først vise sig på prøvens dag.

Når der f. eks. blir kraftig vekkelse, og den ene våkner mer op enn den annen, den ene trenger kraftigere inn på Gud enn den annen, den ene blir langt mer velsignet av Gud enn den annen, den ene får nådegaver fremfor den annen, den ene gjør langt større fremgang enn den annen, den ene blir mer brukt enn den annen, den ene blir mer omtalt og prist enn den annen, den ene vidner langt grundigere og mere frimodig om seier enn den annen — da er den gyldne anledning der, da opstår fristelse til avind! Og da har man anledning til enten å falle eller til å seire. En av delene må man da nødvendigvis gjøre.

«Patriarkene bar avind mot Josef, og solgte ham til Egypten, og Gud var med ham.» Ap. gj. 7, 9. Deres hjerte blev ondt fordi Gud utvalgte ham fremfor dem. «Da de nu var samlet, sa Pilatus til dem: Hvem vil I jeg skal gi eder fri, Barabbas eller Jesus, som de kaller Messias? For han visste at det var av avind de hadde overgitt ham til ham.» Matt. 27, 17 og 18. Fariseerne og de skriftlærde, yppersteprest og prester var avindsyke på Kristus, fordi han talte innholdsrikt og velsignet med kraft og myndighet, så folket sa: «Aldri har nogen talt som denne.» Fordi Gud var med ham og velsignet og brukte ham langt mer enn dem, derfor bar de avind mot ham og overgav ham til korsfestelse.

Når man faller i avind, er man i belgmørke og vet ikke hvad man snubler over. Man vet hverken hvad man sier eller gjør, og foretar sig derfor det mest meningsløse. Har en bror f. eks. trengt sig kraftig inn på Gud og er blitt tilsvarende velsignet, frimodig og virksom, og man av den grunn faller i avind, da går man til angrep på denne bror. Hvorfor? Fordi Gud har velsignet ham fremfor en selv. Hvad kan man i dette mørke finne på å anklage ham for?

Jo, at han gjorde dette eller hint for mange eller få år siden, eller ialle fall før han blev så kraftig velsignet. Hvad vil man med dette? At han skal være mindre frimodig, og ikke vidne så salig om den nåde og seier Gud har gitt ham; at han skal trekke sig tilbake igjen som før eller næsten som før, at han ikke skal rake fremover dem. Og det av den grunn at han før engang har gjort noget som ikke var riktig! Hvad skal man si om sådant? Jo, at det er meningsløst, ganske formørket!

Dette er så, selv om det er fordums kjødets gjerninger han blir anklaget for; men i den grad formørket og fortumlet blir man av dette uhyggelige stoff som heter avind, at man endog anklager sin velsignede bror for fordums legemets gjerninger!!!

Tenke sig til — det at broren før i tiden har gjort legemets gjerninger (det som alle, selv de allerbeste, mot sin egen vilje er nødt til å gjøre både før de blir kraftig velsignet og efter), det skal være den tvingende grunn for at han nu skal ophøre med å være såre frimodig og virksom! Av hvilken «edel» grunn finner man sådan irettesettelse nødvendig? Jo, man liker ikke å se ham mer frimodig, salig, brukt, æret og betrodd enn sig selv.

Avind gjør et menneske helt avsindig!!!

Ja, ikke engang nok med at han blir anklaget for fordums legemets gjerninger, blir han til og med angrepet for gjerninger som ikke engang var legemets gjerninger, men som kun var gjerninger som man selv ikke likte, og som Gud selv ikke hadde noget å innvende mot.

Der er absolutt ingen grenser for all den ondskap og dårskap som kommer for dagen ved avind. —

Alltid når der blir vidnet om større seier enn man selv har, har man anledning til å ta det på minst tre måter: I. Man kan tape motet, og tenke som så: «Ja det er ingenting med mig.» Da er man forholdsvis ydmyk og from, men vantro. II. Man kan bli grum i hu, falle i avind, og bli ivrig optatt med å finne noget å angripe vedkommende for, og man finner da på det mest meningsløse. Da er man stolt, uvillig og vantro. III. Man gleder sig storlig, og blir kraftig styrket og tilskyndet til det gode, idet man tenker som så: «Altså er der også håp for mig. Hvad Gud har gjort for ham, kan og vil han også gjøre for mig.» Da er man ydmyk, villig og troende. —

«Hissighet er grum, og vrede er vannflom; men hvem kan stå for avind?» Ord. 27, 4. Det er altså meget vanskelig å stå for avind. Når ens opofrelse i kjærlighet for å styrke sine medbrødre til det som er til gavn og glede for dem selv blir mottatt med angrep, da kan man jo fristes til å ophøre med sin tjeneste. Det er efter Ord. 27, 4 ikke lett å bli stående. Men der er ånd og kraft nok, visdom og kjærlighet nok — så der er rik anledning til å bli stående, ikke bare for vrede og hissighet, men også for avind.

Den velsignede, guddommelige motsetning til avind, finner vi uttrykt i 1. Kor. 12, 26: «... og om ett lem hedres da gleder alle lemmene sig med.»

Gud gi oss alle sådan dyrebar nåde. Amen. —