Utenfor leiren

Utenfor leiren.

La oss gå til ham utenfor leiren og bære hans vanære! Hebr. 13, 13.

Der er mange slags meninger om leiren. Nogen tror det er verden. Men ser vi nøiere på det, så var det Israels barn som bodde i leiren. Det var Guds folk som var reddet ut av Egyptens mørke, men hvis forhold til Gud var sådan at han ikke hadde behag i de fleste av dem. Det var flere utskillelser innen man nådde frem til Guds velbehag. Faderen sier om Jesus: Dette er min sønn den elskelige i hvem jeg har velbehag, hør ham. Det er han som har kasteskovlen i sin hånd og som renser sin lo.

Stefanus sier om ham: Han er den som i menigheten i ørkenen var med den engel som talte til Moses på Sinai berg, og med våre fedre, han som mottok levende ord for å gi oss. Ham vilde våre fedre ikke være lydige, de støtte ham fra sig og vendte sig i sitt hjerte til Egypten, og de så til Aron:

Gjør oss guder som kan dra foran oss! Og de gjorde en gullkalv i hine dager, og de gledet sig over sine henders verk. Men Gud vendte sig bort fra dem og overgav dem til å dyrke himmelens hær. Og de bar med sig Moloks telt og guden Remfans stjerne. Hvem av profetene forfulgte ikke eders fedre? De drepte dem som forut forkynte at den rettferdige skulde komme, han som I nu har forrådt og myrdet. I som mottok loven gitt ved engler og ikke har holdt den.

Men da de hørte det, stakk dette dem i deres hjerter og de skar tenner mot ham. Og de skrek med høi røst og holdt for sine ører og stormet alle som én inn på ham og stenet ham. Ap. gj. 7. kap.

Det er altså slike og lignende folk vi har innenfor leiren, og som vi skal gå ut fra.

Hvem av profetene forfulgte ikke eders fedre. Dette passer utmerket ned igjennem alle tider også på hedningene. Hvem av Guds sanne vidner har ikke de forfulgt? Og de som satt i høie religiøse stillinger var de verste. De fikk alltid en Herodes eller Pilatus til å eksekvere sine dommer; for selv turde de ikke gjøre det, eller de hadde ikke makt dertil.

Gå ut til ham og bær hans vanære! Jesus Kristus er altså vanæret. Ja, i sannhet, han er vanæret av alt kjød og av alle kjødelige mennesker, selv om de er aldri så religiøse. Veien ut til ham går igjennem kjødet, i det kjød hvori den kjødelige har sin ære. Men de som hører Ånden til, forakter av hjertet og hater dette kjød, hvori der ikke bor noget godt. Et menneske efter kjødet har her sin stad og søker ikke den tilkommende. Vi derimot har ikke her nogen blivende stad, men søker den tilkommende. De som får del og lodd i den kommende stad, må nødvendigvis få del i vanæren.

Moses aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egyptens skatter; for han så frem til lønnen. Hebr. 11, 27.

Lønnen som håpet gir, ligger altså i Kristi vanære. Det er ingen vanære i å være innenfor i leiren. Men den som vil leve gudelig i Jesus Kristus, han skal bli forfulgt. Av hvem blir han forfulgt? Jo, av de som står ham nærmest, og av de som har håp om å vinne ham for sin sekt eller sitt parti. Kristus er ikke partisk, derfor blir de som går til ham utenfor leiren, heller ikke partiske; for partier er av djevelen. Men djevelen trives ikke utenfor leiren med Kristus. Han vantrives i Kristi vanære. Han liker sig ikke hos de mennesker som forkynner kors og død over kjødet; for det er nemlig hans inngangsport til sjelen, som han akter å forderve.

Utenfor leiren og vanæren hører sammen. Men der har vi et alter som de ikke har rett til å ete av som tjener ved teltet. Teltet er leiren. For de dyr hvis blod bæres inn i helligdommen ved ypperstepresten til å sone for synd, deres kropper brennes op utenfor leiren. Hebr. 13, 10—11.

Blodet bæres av ypperstepresten inn i helligdommen. Sjelen ligger i blodet. Jesus uttømte sin sjel utenfor leiren. Es. 53, 12. Der får vi også anledning til å stå synden imot like til blodet, som da av vår himmelske yppersteprest blir båret inn i helligdommen. Men at blodet blir båret inn i helligdommen, vil si det samme som at sjelen blir båret inn i helligdommen, for sjelen ligger i blodet. For der er skrevet: For kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre soning for eders sjeler; for blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det. 3. Mos. 17, 11.

Dyrenes kropper blev brent op utenfor leiren i den gamle pakt. Dette er et forbillede på den nye, hvor legemet er dødt p. gr. av synd, når Kristus bor i oss. D.v.s., ledelsen kommer ikke fra vårt legeme, fordi synden bor i det; men den kommer fra den Hellig-Ånd; for Ånden er liv p.gr. av rettferdighet. Åndens ledelse blir ild for kjødet.

Herav ser vi grangivelig, at ingen kan stå synden imot like til blodet inne i leiren. De har ikke engang rett til å ete av dette alter, som Paulus, de øvrige apostler og hellige åt av. Deres kropper blir ikke et offer (Rom. 12, 1) for den Hellig-Ånds kraft, han som strider mot kjødet og dets lyster.

Av samme grunn kan man innenfor leiren ikke nå frem til mer av Kristi verk enn forsoningen ved syndernes forlatelse. Nogen likedannelse med Sønnens billede kan der ikke bli tale om. For denne likedannelse skjer under Kristi vanære — utenfor leiren. Der dannes vi til å ligne ham i hans død og i hans opstandelse. Her får vi kjenne Kristi død for oss og i oss. Ja, vi får kjenne hans liv for oss og i oss. For her er vi gjenstand for Jesu Kristi yppersteprestelige midlertjeneste, han som bearbeider oss ved sin ånd efter sitt eget billede.

Kom derfor til ham utenfor leiren. Der vil du finne ham. Ikke bare som en ophøid kobberslange, men som et personlig liv.