Salme 112

Salmen 112.

Salig er den mann som frykter Herren, som har sin store lyst i hans bud. Hans avkom skal være mektig på jorden; de opriktiges slekt skal velsignes.

På avkommet kjennes den mann og kvinne som frykter Herren og har sin store lyst i hans bud. Fra den tidligste barndom vil budene bli plantet inn i hjerte og sinn, og disse vokser sammen med barnet og gjør det til en rettferdig slekt, som man kan stole på. Hans avkom blir mektig på jorden, og hans slekt velsignes.

Ved å holde budene blir der velstand og rikdom i huset, og hans rettferd står fast evindelig. V. 3.

Det går op et lys i mørket for de opriktige, for den som er nådig og barmhjertig og rettferdig. Ethvert menneske kan komme i vanskelige og mørke situasjoner; men for den opriktige har Herren lovet å sende lys inn i mørket. Derfor, vet du med dig selv at du er nådig og barmhjertig og rettferdig, og du kommer i mørke, da bi på Herren, og forvent det lys han har lovet dig. Husk Abraham ved offeralteret, Josef i fengslet, Peter i fengslet og Paulus under forliset ved øen Malta. Gud sendte lys i deres mørke. Og hvis Herren vil, så gir han lys og kraft nok til ikke å ta imot utløsning, slik som til Jesus på Golgata og til de hellige som er nevnt i Hebr. 11, 35. De fikk midt i lidelsen et herlighetshåp om en bedre opstandelse så kraftig, at de som Stefanus døde som troshelter.

Lykkelig er den mann som forbarmer sig og låner ut; han hevder all sin sak i dommen. Det er kun de ubarmhjertige som dømmes; men barmhjertighet roser sig mot dommen. Han skal ikke rokkes for nogen domstol evindelig. Ikke engang for menighetens domstol, som er den skarpeste domstol her i verden. Ei heller for Guds domstol skal han rokkes; for han skal ikke rokkes evindelig.

Den rettferdige skal være i evig minne. Folk med storslagne talegaver og som kan bibelsteder i hopetal på rams, disse glemmes snart, hvis de ikke er rettferdige, hvis de pumper og presser sine tilhørere til egen vinning i Guds navn og tilsynelatende til hans sak. I glemmeboken går de alle tilhope. Men den rettferdiges minne sitter igjen i hans barn og hans åndelige barn. De hellige bud som de lærte av den rettferdige mann, følger slektene ned igjennem tidene lenge efterat han er vandret bort fra dette liv.

Han skal ikke frykte for nogen ond tidende, hans hjerte er fast, det setter sin lit til Herren.

Onde tidender kan ikke skremme ham. Han vet Herren lever, og han har tidligere prøvet Herren på nødens dag. Han vet hjelpen kom; og han vet også at Herren vil hjelpe ham nårsomhelst den onde dag kommer.

Hans hjerte er trygt; han frykter ikke, inntil han ser med lyst på sine fiender.

Det kan gå hen en lang tid, og motstanderne raser, men under alt er hjertet trygt, frykten er borte, for han hater ikke sine fiender slik som hans fiender hater ham. Og en vakker dag ser han med lyst på sine overvundne motstandere. De makter ikke mer, de står der, de kan ikke svare. Lysets domme blir dem for mektige. Den hårde brodd, sannhetens brodd, nytter det ikke lenger å stampe imot. Med blødende ben og bøiet nakke gir de op; og den rettferdige ser med lyst på dette.

Han har strødd ut, han har gitt de fattige; hans rettferdighet står fast evindelig, hans horn skal ophøies med ære. V. 9.

Vi kan ikke være rettferdig uten å strø ut, uten å bære pungen med, uten å gi til den som ber. Enhver får da gi efter det han setter sig fore i sitt hjerte, efter sin tro. Er barmhjertigheten og kjærligheten stor, blir det man gir i forhold derefter. Er hjertet trangt, blir utseden liten og høsten derefter. Men Gud vil gi oss brød å ete og utsed nok til ny avling, om vi er rettferdige og barmhjertige mot alle mennesker vi treffer på vår vei. Da vil vårt horn ophøies med ære; du vil bli kjent som en rettferdig, god, gavmild og hjelpsom mann. Du vil bli æret av Gud, og den som Gud ærer, han holder prøve.

Den ugudelige skal se det og harmes; han skal skjære tenner og optæres, de ugudeliges attrå blir til intet. V. 10.

Når den ugudelige ser på sin avkom, sin ugudelige slekt, og sammenligner den med den rettferdiges avkom, da skjærer han tenner. Når han ser den rettferdiges ophøielse og ære i forhold til sin vanære, da optæres han. Og når alt det han begjærte blir borte for ham, da går hans håp tilgrunne. Den ugudeliges vei er dødens vei, men den rettferdiges vei er evig liv i herlighet.