Nåde og sannhet

Nåde og sannhet.

Når evangeliet består av nåde og sannhet, kan man kalle nåden for det halve evangelium. Men når nåden består av benådning samt av den optuktende nåde (den hjelpende nåde, nåden til å seire over synden), og man bare forkynner benådning, eller dekkende nåde, og ikke den optuktende, da forkynner man ikke engang et halvt evangelium; men ¼, eller kanskje bedre sagt 1/1000 evangelium! Hebr. 4, 16. Tit. 2, 11 og 12.

Der er jo bare et evangelium, og det er et evangelium om full seier over all synd, og det innbefatter benådning ved syndernes forlatelse, livsens lys og sannhet samt hjelpende eller optuktende nåde til å leve efter dette lys og denne sannhet eller m.a.o. til ikke å gjøre synd, bevisst lovbrudd, samt dekkende nåde som dekker over den iboende synd som vi ikke har lys over.

Jesus kom for å gjøre ende på synden (eller djevelens gjerninger). Og hvad han kom for å gjøre, det gjorde han, og det gjør han fremdeles i deres hjerter som tror.

Peter sier: «Dette er Guds sanne nåde som I står i.» 1. Pet. 5, 12. Der er også noget man kunde kalle falsk nåde. Den sanne nåde gir oss sann, virkelig, seier over (frigjørelse fra) synden. Den falske nåde eier ingen sann kraft til å frelse fra syndens makt.

Når man taler om synd og nåde, og dermed mener at man må fortsette å synde, da er dette falskt. Til sådanne kan man ikke skrive: «Dette er Guds sanne nåde som I står i.»

Men all den tid vi i det hele tatt erkjenner at vi trenger nåde, ligger deri at der må være synd tilstede. For absolutt rettferdighet (renhet) utelukker behov for nåde. For den iboende, ubevisste synds skyld trenger vi i alle deler nåde. Men å ha iboende, ubevisst synd, er noe helt annet enn å synde.